Er NRK og vi andre utsatt for statsfinansiert villedning om skog?

Det har vært en del snakk om ukultur i Olje- og energidepartementet. Onsdag 24. februar ble NRK P2 Studio 2 offer for det som framstår som ukultur i norsk skogforvaltning.

Ifølge Artsdatabanken er skogbruk den største enkelttrusselen mot artsmangfoldet i Norge. Hele 87 % av de 1122 skoglevende artene på rødlista er truet av skogbruk. Da skulle en jo tro at NRKs programleder hadde rett i at det var gode nyheter når Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) kjøper spalteplass på forskning.no for å fortelle oss at det blir mer gammelskog?

Et makabert eksempel

I 2018 hadde jeg gleden av å prate om skog på nettopp P2 i radioprogrammet Sommer i P2. Der brukte jeg en halvtime på å forklare hvorfor mer gammelskog i seg selv ikke friskmelder den norske skogen.

Vi har ikke en halvtime. La oss heller forsøke oss med et makabert, men enkelt eksempel. Forestill deg at vi har ti katter. De neste årene tar vi livet av én katt hvert år. Etter sju år er det tre katter igjen. De som er igjen har selvsagt vokst seg eldre i de sju årene som har gått. Det er bra. Men vi har altså bare igjen tre katter. Og neste år har vi bare to.

Hva har dette med skog å gjøre? Jo, følg med nå. NIBIO kom med en annen rapport i fjor. Den kjøpte de ikke spalteplass til på forskning.no. Den handler om hvordan stadig mer av den norske skogen flatehogges. Dermed blir det mindre og mindre skog igjen som aldri har vært flatehogd.

Fram til 2016 var 70 % av skogen flatehogd. Med dagens tempo kan nærmere 80 % av skogen ha blitt flatehogd om 10 år. Om 20–25 år? Da kan det meste være flatehogd om vi ser bort fra det ørlille som er vernet, eller satt av som knøttsmå nøkkelbiotoper på i gjennomsnitt én hektar.

Ny og gammel gammelskog

Inntil for hundre år siden hogde man overalt. I dag får skog som ennå ikke er flatehogd med hogstmaskiner stå i fred og vokse seg eldre, litt som kattene våre. En dag er skogen kanskje gammel nok til å falle innunder NIBIOs definisjon for gammelskog, som er 80–156 år avhengig av vekstforhold og treslag. Denne skogen får det altså bedre på tross av skogbruket, ikke på grunn av, slik Landbrukdsdirektoratet og skognæringen framstiller det.

Vi kan kalle denne skogen «ny gammelskog». Det er selvsagt bra at det blir mer ny gammelskog. Men det er to skår i gleden som NIBIO valgte å ikke skrive om på forskning.no. Dels mangler slik «ny gammelskog» ofte gamle og grove nok levende og døde trær til at mange av de truete artene trives der. Dersom skogen får stå i fred, kan den likevel potensielt bli et egnet levested med tiden. Altså hvis den får stå i fred. For utfordring nummer to er nettopp det NIBIO ikke fortalte om, nemlig at flateskogbruket år for år brer seg til stadig nye arealer. Dermed vil også store deler av den «nye gammelskogen» på sikt bli hogd om utviklingen får fortsette.

Men det er mer. For hundre år siden var skogene våre mange steder svært glisne etter århundrer med hogst. Til forskjell fra dagens hogst stod det likevel de fleste steder faktisk igjen trær. Og, viktigst, en del av skogen var etter forholdene beskjedent påvirket. Det er primært her vi i dag finner de største naturverdiene, ikke minst i lavlandet. La oss kalle denne skogen for «den gamle gammelskogen».

Ground zero

Henger du fortsatt med? Det blir altså mer «ny gammelskog», primært i lavproduktive, høytliggende områder, mens «den gamle gammelskogen» i de produktive skogsområdene i lavlandet fortsatt hogges.

Ved flatehogst fjernes så å si alle trærne og etterlater bakken som et slags «ground zero», der livet må begynne helt forfra. En stor del av artene på rødlista er truet av skogbruk fordi det tar flere hundre år å danne de levestedene de trenger, for eksempel grove, gamle trær eller grov død ved, som det er rikelig av i ordentlig gammel gammelskog.

Når skog i dag hogges etter 80–120 år, skjønner de fleste at disse artene sliter i industriskogene. Å sette igjen spredte enkelttrær eller kantsoner mot vassdrag, slik miljøsertifiseringen krever, skaper ikke egnede levesteder for flertallet av de truete skoglevende artene.

Myndighetenes smutthull

I dag snauhogges det selv internasjonalt verneverdig «gammel gammelskog» der flere av disse artene har sine siste viktige tilholdssteder. Det skjer fordi myndighetene har laget et smutthull i næringens miljøsertifisering som gjør at de kan omgå og ignorere selv internasjonale naturverdier og flatehogge slik skog. Tømmeret selges som statssubsidiert miljøsertifisert tømmer under parolen «det grønne skiftet».

Skogbrukets negative påvirkning på artsmangfoldet er så allment etablert kunnskap i forskningsverdenen nasjonalt og internasjonalt at det er pensum for førsteårsstudenter på høyere utdanning. Så kan vi lure på hvorfor NIBIO med jevne mellomrom kjøper spalteplass hos forskning.no med ensidige solskinnshistorier om skog, eller hvorfor Landbruksdirektoratet og Landbruks- og matdepartementet i praksis kun tufter skogforvaltningen på NIBIO.

Stikkordet er det som framstår som en ukultur, en ukultur Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi pekte på allerede i 2004, men siden har unnlatt å følge opp. Det er på tide å brette opp ermene.

Derfor bør du være varsom med å dra på tur i gammelskogen

Denne uka dro min bedre halvdel og jeg på overnattingstur i nærskogen. Jeg velger å kalle det nærskogen selv om skogområdet var en håndfull kilometer unna. Hvis vi hadde villet, kunne vi strengt tatt gått fram og tilbake på én dag. Joda, det hadde blitt en lang dag, men det viktige er at vi ikke hadde trengt bil eller sykkel for å komme oss dit.

Morgen i nærskogen
FØR SOLOPPGANG I NÆRSKOGEN. Et kvarters gange fra rekkehuset, så er vi i vår egen verden.

Det å ikke ha bil, gjør noe med ditt forhold til nærskogen, den skogen du altså kan nå på dagstur til fots. Har du bil, kan du bare sette deg ned bak rattet og kjøre i vei. En time senere kan du være milevis unna. Da blir nærskogen ikke fullt så viktig. Har du ikke bil, er det helt omvendt. Da blir nærskogen svært viktig.

Nærskog
OVERNATTINGSTUR I NÆRSKOG. Vi har flere «hemmelige» jordbærsteder med små skogsrom vi kan forsvinne i, bare en kilometer eller to hjemmefra.

Min familie og jeg har vært priviligert med skog rundt rekkehuset vårt i to–tre himmelretninger i de årene da jentene våre var små. I dag er det bare små rester igjen etter at skogen har gått tapt til boligutbygging, snauhogster, næringsarealer og ny E134. Akkurat boligutbygging skal jeg ikke snakke så høyt om. Rekkehuset vårt står i det som en gang var blåbærskogen til de som bor i villakvarteret sør for oss. Ett eller annet sted skal jo folk bo.

Det var en gang en skog
DET VAR EN GANG EN SKOG. Nærskogen vår, 150 meter fra huset vårt, fotografert med ett års mellomrom.

Snauhogster inntil boligområder er en annen sak. Egentlig skal det tas hensyn til nærfriluftsliv når det hogges rundt byer og tettsteder. I hvert fall er det intensjonen i forskriften for bærekraftig skogbruk og skognæringens egen miljøsertifisering. Men intensjoner er lite verdt når det er penger på spill. Så lenge kravpunktene er vagt formulert, kan du unngå dem og hogge stort sett som du lyster. Og det gjør dessverre mange.

Bynært avbrekk
BYNÆRT AVBREKK. En liten pustepause ti–femten minutter hjemmefra.

Men det var ikke den helt nære skogen Becky og jeg dro til, selv om vi vet om flere små jordbærsteder der vi fortsatt kan finne roen. Steder med sin egen tid og rytme, steder med naturlige skogsrom du kan forsvinne i. År for år blir det færre og færre slike steder igjen i takt med at industriskogbruket snauhogger stadig flere områder og erstatter skogen med ensaldrete plantasjer.

Matkammer
MATKAMMER. Becky plukker blåbær i nærskogen til frokosten hver helg i bærsesongen og kommer ofte hjem med kantareller til middagen.

Ikke en gang naturverdier er nok til at skog spares for hogstmaskinene. Skognæringens egen kartleggingsmetodikk er nemlig svært banal og lite treffsikker. Systemet er i tillegg rigget slik at resultatene fra kartleggingen kan bøyes og tøyes i en sånn grad at det kan hogges i skog med selv internasjonalt viktige naturverdier. Et av de mest kjente skrekkeksemplene er fra nabokommunen vår Notodden, der helt unike naturverdier i skandinavisk målestokk blir sønderhogd. Tømmeret selges utrolig nok som miljøsertifisert.

Verdien av skog
VERDIEN AV SKOG. Vi er flinke til å sette en prislapp på verdien av tømmer. Glemmer vi verdien av selve skogen?

«Dette er ikke urskog!» blir noen ganger brukt som argument for ikke å ta vare på et skogområde. Men om vi bare skulle vernet det vi har av urskog, hadde vi i praksis ikke fått vernet noe skog i Norge. I dag har vi bare noen promille med mer eller mindre urørt skog som står som gjenglemte rester noen få steder i landet. Villmarkslandet Norge er med andre ord bare en myte.

To gamle venner
TO GAMLE VENNER. Krokete greiner tjukke som lår, stor stammediameter, grov panserbark og en trekrone som flater ut i toppen er gode tegn på at furuskogen du står i er gammel. Disse to oldingene nærmer seg antakelig 250–300 år.

Så lite som 1,3 prosent av den produktive skogen er skog med en dynamikk og en struktur som kan minne om den vi finner i en urskog. Det er altså ikke skog som er genuin, uberørt urskog, men skog som er så lite preget av hogst at den likevel har noen av de biologiske kvalitetene til en urskog. En skog som har vært hogd langt tilbake i tid kan derfor godt ha naturverdier som gjør at den er verdt å ta vare på i dag.

I skogens dype, stille ro
I SKOGENS DYPE, STILLE RO. Jeg kan nesten garantere at kaffen smaker bedre i en gammelskog enn i en granplantasje.

98,7 prosent av skogen er altså skog som er så påvirket at den faller utenfor definisjonen på naturskog. Men det går også et annet viktig skille. Det handler om skogen har vært flatehogd eller ikke. Når skogen flatehogges, etterlates bakken som et «ground zero», der livet gradvis må vende tilbake. Siden industriskog hogges raskere enn mange av artene klarer å komme tilbake, ødelegger snauhogst skogen som levested for et stort mangfold av arter og etterlater et økosystem i ubalanse.

Furugadd
FURUGADD. Dette treet levde antakelig i 250–300 år før det døde og kan stå slik i hundre år eller mer etterpå. Siden det meste av furuskogen i Norge hogges allerede etter 120 år, er det svært lite grov furugadd i skogene våre.

Et sted mellom to tredjedeler og tre fjerdedeler av den produktive skogen i Norge har vært flatehogd, og andelen øker for hvert år som går. Om få tiår har vi flatehogd det meste av skogen vi ikke har tatt vare på i nasjonalparker eller naturreservat. I dag er bare fem prosent av all skog er vernet. Av produktiv skog bare skarve 3,8 prosent. I tillegg kommer såkalte nøkkelbiotoper. Det er som oftest ørsmå lommer med skog på i gjennomsnitt én hektar som er satt igjen av skognæringen for å ta vare på artsmangfoldet.

Boligblokk
BOLIGBLOKK. Gamle furuer som dette er svært sjelden kost i norske skoger, men er viktige som bolig for alt fra insekter til sopp og fugler. Skog med slike gamle kjemper finnes fortsatt spredt i Notodden, og som her, i Kongsberg.

Forskning indikerer at nøkkelbiotopene jevnt over er for få, for små og for spredt plassert til at de kan ivareta artene over tid. En nøkkelbiotop har heller ingen god beskyttelse over tid, men kan hogges om næringen finner et annet område som såkalt erstatningsbiotop. Systemet minner strengt tatt mer om grønnvasking enn et genuint forsøk på å ta vare på artsmangfoldet.

Firbent trivsel
FIRBENT TRIVSEL. Et uoffisielt amatørstudie tyder på at hunder trives ekstra godt i gammelskog.

Men det var nettopp en nøkkelbiotop Becky og jeg dro til. Attpåtil et av de ytterst få områdene med nøkkelbiotoper som har en størrelse som monner litt, ja, så mye at området burde vært vernet og grunneierne fått utbetalt erstatning.

Død, men levende
DØD, MEN LEVENDE. En låg på bakken kan ha flere levende celler i seg enn da treet levde. Når treet dør, flytter nemlig et mylder av insekter og sopp inn i treet og utnytter veden både som husvær og mat.

I og med at en nøkkelbiotop ikke har noen form for formelt vern, tørr jeg ikke si hvor vi dro. Det får holde at det var en skikkelig gammelskog med furutrær formet av vind og vær i oppimot tre hundre år, en bortgjemt og bortglemt rest av skog som antakelig stort sett har fått passe seg selv i to–tre hundre år. Skog som bare utgjør noen få promille av Norges skoger, og som du i dag må reise til ødemarker i Femunden eller Pasvik for å finne maken til.

Bynær mini-villmark
BYNÆR MINI-VILLMARK. Det likner Femundsmarka, men er i virkeligheten nærskogen vår utenfor Kongsberg by.

Jeg vet ikke om jeg vil anbefale deg å oppsøke en sånn skog. Én ting er at du kan ende opp med en vond sorg om du blir glad i en slik skog og siden opplever å se den snauhogd fordi den ikke er vernet. Men enda verre er det kanskje at om du først forelsker deg i ordentlig gammelskog, og får øynene opp for gammelskogens myriader av liv og former, da kommer det aller meste av skogen i Norge plutselig til å framstå som triviell og kjedelig. Nå er du i hvert fall advart.

I skogens dype, stille ro

Det har vært skrevet mye om skogen de seneste månedene. Tar industrien for eksempel nok hensyn til artene som er avhengige av gammelskog? Er skogens rolle i det grønne skiftet så viktig at det er best å hogge de siste restene med biologisk viktig gammelskog? Svikter myndighetenes kontroll med skognæringen? Ligger løsningen på kreftgåten i soppen på en morken trestamme?

Det er ikke alltid lett å henge med i svingene. Hvem skal man egentlig tro på? Er miljøvernerne bare noen rabiate fundamentalister som overdriver helt vilt fordi de ønsker å ha skogen for seg selv? Har de fagutdannete biologene egentlig peiling på skog? Stemmer det når myndighetene og industrien sier at det aldri har vært bedre i den norske skogen?

I boka I skogens dype, stille ro. Jakten på den norske urskogen tar jeg deg med inn mellom trærne for å vise deg hvordan det egentlig står til i den norske skogen. Sigmund Hågvar, professor emeritus i økologi og naturforvaltning fra NMBU, anmeldte boka for Biolog og omtalte den som en personlig bok, en fagbok og en debattbok:

«Bølstad skriver lett og krydrer med egne bilder. En lang litteraturliste og takk til en rekke fagpersoner viser at han har tatt sitt oppdrag seriøst. Boka er blitt en frisk blanding av personlig engasjement, gravende journalistikk og et sterkt forsvar for skogens mangfold og vern av våre siste urskogsaktige miljøer. Jeg kan anbefale alle som er interessert i skogens hemmeligheter å bli med på Bølstads engasjerende «reise» og læreprosess».

Her får du forordet til boka som en liten smakebit:

«Det er vrient å si helt nøyaktig når den startet, forelskelsen, for jeg har vært høyt og lavt i skogen siden jeg var liten, men likevel, hvis jeg skal trekke fram en bestemt begivenhet, et minne, et øyeblikk, så tror jeg det må være en sommernatt ved Spålselva i Nordmarka som guttunge for mange år siden. Pappa og jeg ligger i teltet. Egentlig burde vi sovet begge to, men den lyse natta er full av lyder, og jeg ligger med øynene så vidt åpne og lytter. Et sted der inne i skogen synger måltrosten, og det kommer et stille brus fra elva. Og så, en rar lyd oppe fra kveldshimmelen, nærmest som en svak, summende breking.

– Det er mekregauken, det, sa pappa.

Den gang ante jeg ikke at mekregauk var et annet navn for den langnebbete vadefuglen enkeltbekkasin, men det gjorde egentlig bare øyeblikket enda mer magisk. Lyden fra mekregauken oppunder himmelen lullet meg i søvn, og sommernatta ved Spålselva brente seg fast i bevisstheten min for alltid.

Skogen ved Spålselva var ikke en hvilken som helst skog. Mot nord, på motsatt side av elva fra der vi hadde slått leir, strakte silhuettene av grantrær i alle aldre og størrelser og fasonger seg ut av tåka, som sakte seg nedover dalen i det lave, gylne morgenlyset. Noen av trærne var lange og smale og pistrete i toppen, andre fyldige og mer monumentale. Noen var døde, nakne, og stakk opp av tåka som svarte spir. En skog fundamentalt annerledes enn skogpartiene vi hadde syklet gjennom for å komme oss til Spålselva, der trærne mange steder var jevngamle, med samme høyde og samme bredde og stod som kloner, i stram givakt, som om de ikke riktig turte å slippe seg løs. Skogen på andre siden av Spålselva så ut som skog hentet rett ut av en av Theodor Kittelsens blyanttegninger, eller August Cappelens oljemalerier. Det var eventyrskog. Skog som hadde fått lov til å passe seg selv i lang tid. Og denne skogen, ved bredden av Spålselva en sommernatt for mange år siden, den ble en slags målestokk for hvordan skog egentlig ser ut, den skogen jeg etter hvert fikk et livslangt kjærlighetsforhold til.

Nærmere tretti år senere var jeg på telttur med min egen familie. Vi hørte aldri mekregauken, men til gjengjeld fikk vi oppleve orrhanenes spill mellom tåkeflakene ute på en myr. Mens vi labbet hjemover, kom vi forbi et stort hogstfelt. Det var det ikke noe uvanlig ved, for vi kom ofte forbi hogstfelt når vi var på telttur i skogen. Men denne gangen var det annerledes, for dette hogstfeltet var ledsaget av et informasjonsskilt. Der kunne vi lese at hogsten var gjennomført etter noe som het Levende skog-standarden. Etterpå stod jentene og stirret ut over hogstflata, et kaos av forvridde og brukne greiner, nakne stubber og et og annet glissent tre, som stod som en slags sørgelige rester av det som en gang var. På skiltet leste vi at disse spinkle einstøingene var privilegerte, for de var blitt livsløpstrær og skulle som de heldige utvalgte få lov til å bli gamle og dø av alderdom, til glede for insekter og sopp som lever av døde trær.

– Er det levende skog, pappa? sa jentene og kikket spørrende på meg.

Jeg trengte ikke si noen ting. Jentene gjennomskuet umiddelbart det paradoksale i å kalle et hogstfelt «levende skog». I stedet gikk jeg i gang med en slags forsvarstale for skogbruket, for vi trenger tømmer. Og skal vi ha tømmer, må vi hogge. Jeg stoppet der, for det blir fort innviklet, dette med skogen i Norge, litt sånn høna eller egget; hvor skal man starte, hvor skal man fortsette? Kanskje jeg burde sagt at det knapt finnes skog som ikke har vært hogd i Norge, men da måtte jeg også ha forklart at det er forskjell på hogst, for der man før i tiden tok ut trærne enkeltvis eller gruppevis, slik at det fortsatt stod igjen skog, er det i dag snauhogst med store flater som gjelder. Da burde jeg fulgt opp med å forklare at andelen skog som aldri har vært flatehogd, blir mindre og mindre, år for år, og at forskere tror store deler av denne skogen, som er så viktig for mange arter, kan være vekk om få tiår om vi ikke gjør noe. Kanskje jentene da hadde svart at skogen vel vokser opp igjen, for det gjør den jo, trærne kommer tilbake, men det er ikke sikkert at alle de tusenvis av artene som levde i denne skogen, før den ble hogd, kommer tilbake. For trær er ikke bare trær. Trær er unge trær, gamle trær; det er levende trær, og det er døde trær og alt imellom. Den skogen som vokser opp etter hogst, får sjelden lov til å bli mer enn et sted mellom 80 og 120 år før den blir hogd igjen. De fleste trær vil så vidt ha kommet seg ut av konfirmasjonsalderen på det tidspunktet, for grantrær kan i spesielle tilfeller bli over fem hundre år gamle, furuer nærmer seg sju, kanskje åtte hundre og eiketrær hele tusen år. Oftest blir de noe midt imellom hvis de får lov til å vokse så lenge de kan. Siden store deler av skogen i Norge består av unge jyplinger som ikke får vokse seg gamle og dø en naturlig død, blir det trøblete for de artene som er avhengige av gamle eller døde trær, og det er det en hel drøss med arter som er. Så mye som 1122 av artene som står på Rødlista, oversikten over alle truete arter i Norge, er arter som lever i skogen, arter som står i fare for å dø ut om vi ikke sørger for at det blir bedre leveforhold for dem. Det handler ikke først og fremst om nusselige arter med pels og fjær, selv om det også finnes truete arter blant dem, det handler først og fremst om lav og mose og sopp og småkryp som edderkopper og insekter, et mylder av liv som ofte lever i en verden skjult for oss, men likevel gjør en livsviktig jobb i skogen.

Etterpå burde jeg sikkert fortalt om hva som faktisk gjøres for å ta vare på artsmangfoldet, men det hadde fort blitt innviklet, det også, for da hadde jeg måttet forklare om ansvarsfordelingen mellom myndighetene og skogbruksnæringen, om det Norges Skogeierforbund kaller «frihet under ansvar». Vi har et mattilsyn som skal fremme miljøvennlig produksjon innenfor landbruket og oppdrettsnæringen, men vi har ikke et skogtilsyn som holder øye med hvordan det står til i skogen. I Norge er arbeidet med å ivareta alle artene i skogen i stor grad overlatt til næringen. Det er næringen selv som kartlegger og setter til side viktige livsmiljøer i skogen før hogst, og det er næringen som i stor grad bestemmer hvilke miljøhensyn som skal tas under selve hogsten, eller hvilke skogområder som skal tilbys til vern. Jeg kunne sagt til døtrene mine at det er en fare med et slikt system, der de som tjener penger på noe, er de samme som skal holde seg selv i ørene. Kanskje jeg kunne brukt uttrykket «å sette bukken til å passe havresekken», men da hadde jeg antakelig også måttet komme med eksempler på at det rent faktisk er en utfordring at næringen i stor grad passer på seg selv. Og det hadde heller ikke vært helt riktig, for det er noen andre som også passer på, et korps av frivillige som bruker fritiden sin i skog og mark på å finne ut hva som faktisk finnes av arter i skogen, og som sier ifra dersom de kommer over hogster som ikke er bra. En slags gammelskogens vaktbikkjer. Folk som blir jublende glade over å finne sjeldne sopper på undersiden av morkne, mosegrodde trestammer.

Kanskje jeg også burde nevnt at skogen er viktig med tanke på klimaet, og at det er stor uenighet om det er best å hogge skogen eller spare skogen hvis vi skal bremse klimaendringene? Det kunne fort blitt litt vel mye å forklare for døtrene mine, nærmest en hel bok. Ja, det kunne utviklet seg til den boka du sitter med i hendene nå. En bok som handler om historien til den norske skogen. Om hvordan det står til med skogen, hvordan den har blitt som den har blitt, og hva vi bør gjøre hvis vi skal ta ordentlig vare på den og myriadene av liv som er avhengig av den. Hvor vi skal starte? La oss starte ved starten. Ved grunnlinjen. La oss starte med hvordan skogen i Norge egentlig så ut før vi begynte å omforme den.»

Skulle du få lyst til å bli med inn i skogen, kan du få kjøpt boka i de fleste nettbokhandler. Ta gjerne kontakt om du ønsker en signert utgave. Og ellers er det bare å ønske deg god tur inn mellom trærne!