Som barn er vi mestre i å finne eventyr og opplevelser i den nære naturen. Men etter hvert som vi blir eldre, skjer det noe. Mange av oss blir det naturfilosofen Per Ingvar Haukeland kaller for «heimeblinde». Vi mister blikket for den nære naturen. I stedet drar vi langt vekk på jakt etter eventyret og villmarka.
Jeg har gjort det selv. Dratt Norge på kryss og tvers på leting etter vill natur. Men så oppdaget jeg at den nære naturen ofte har minst like fine eventyr og opplevelser som fjerne villmarker. At du når du går inn mellom trærne i en gammelskog, forsvinner du i din helt egen verden, uansett om skogen er langt unna, i gokk, eller nær der du bor.
Det var nettopp det som var en viktig motivasjon for å skrive boka «Villmarka rundt hjørnet». At vi ikke trenger gå over bekken etter vann. Noen av mine fineste naturopplevelser i år har faktisk vært i en liten, lokal rest med eventyrskog som ikke er vernet (men jeg håper den kan bli det). Små oaser av gammelskog de fleste av oss har i gang- eller sykkelavstand hjemmefra.
I helgen var denne resten med gammelskog ikke nok. I stedet for å sykle en halvtimes tid, syklet jeg halvannen time. Så, et par kilometer med kåling til fots langs et gjørmete elgtråkk, stod jeg dypt inne i gammelskogen, glisende som en guttunge, med huldrestry på alle kanter.
Det er sant nok. Livet blir sånn cirka en milliard ganger morsommere når du får øynene opp for villmarka rundt hjørnet.
Regjeringen kom nylig med det den selv karakteriserte som en «historisk» satsing på natur og miljø. Her er det regjeringen egentlig ville si:
Regjeringen har i den senere tid høstet en rekke kommentarer for vår nedprioritering av natur og miljø i det nye statsbudsjettet. Vi i regjeringen er glade for anerkjennelsen av vårt arbeid på feltet og ønsker med denne meddelelsen å klargjøre noen punkter rundt vår satsing på grønnvasking.
I Norge har vi lang og god erfaring med grønnvasking – det er typisk norsk å være grønn. Regjeringen vil likevel advare mot å hvile på laurbærene. Hvis verden skal klare å leve opp til FNs naturavtale, må vi utvikle, ikke avvikle grønnvaskingen. I regjeringens forslag til nytt statsbudsjett ønsker vi derfor å ta grønnvaskingen et steg videre.
I vår nye stortingsmelding om bærekraftig bruk og bevaring av natur skriver vi at vi ønsker å videreføre de «dype norske tradisjonene for bærekraftig forvaltning ved å holde fast ved prinsippet om bærekraftig bruk som den primære tilnærmingen til naturressursene. Vern vil fortsatt være et viktig verktøy, men ikke hovedløsningen.»
Vi i regjeringen er med andre ord for vern, men da primært vern mot naturvern. Regjeringen har derfor valgt å mer enn halvere bevilgningene til skogvern i vårt forslag til statsbudsjett. Skal vi kunne komme oss gjennom det grønne skiftet, må vi nemlig ta hele landet i bruk.
Et godt eksempel på vellykket grønnvasking er vår forvaltning av marine nasjonalparker og verneområder. Her har vi effektivt vernet selve bruken av områdene, og det er dermed fritt fram for å harve gjennom selv unike korallrev med bunntrålen.
Har du lyst til å drive jakt i de små flekkene med natur vernet i reservater er det sjelden noe problem. Vi tar kampen mot Forskjells-Norge seriøst. Hvorfor skal dyr, som tilfeldigvis lever i et reservat, være forskånet for jakt? Alle skal med!
Mørke samfunnskrefter har lenge forsøkt å innbille befolkningen at naturen har en egenverdi. Slikt tankespinn vil uten tvil gjør det vanskeligere å ta hele landet i bruk. Regjeringen vil derfor på det sterkeste advare mot å flørte med en slik tilnærming til natur.
Samtidig må vi også passe på at vi ikke blir for ivrige. I etterkant av offentliggjøringen av vår historiske naturmelding har regjeringen vært nødt til å ta en alvorsprat med landbruks- og matministeren. Vi deler så absolutt hans ubøyelige iver etter å bygge ned norsk natur, men han er rett og slett for direkte og utilslørt.
Dersom det av ulike årsaker er vanskelig å grønnvaske, er løsningen å la andre ta støyten. I stedet for å gi festbremsene hos statsforvalterne tilbake muligheten til å stanse nedbygging av viktig natur ute i kommunene, ønsker vi å videreføre vingeklippingen innført av forrige regjering.
Vi vet selvsagt at kommuner med skrantende kommuneøkonomi må sette natur nederst på prioriteringslista. Dermed kan vi helt risikofritt presentere vidløftige visjoner og vage retningslinjer om natur og miljø. Det er bare å lene seg tilbake og nyte hvordan stadig mer av landet tas i bruk mens vi later som om vi retter en kritisk pekefinger mot kommunene, der de fleste av beslutningene om nedbygging av natur tas. Vi syns selv det er ganske genialt.
Hvis vi skal klare å gjennomføre det grønne skiftet, der vi sammen tar utpiningen av norsk natur til nye høyder for å sikre fortsatt økonomisk vekst, trenger vi mer energi. Grønn energi. Der må vi i regjeringen ta selvkritikk. Vi har rett og slett vært for dårlige til å grønnvaske utbygging av vindkraft i verdifull natur.
I så måte kan vi i regjeringen utmerket godt forstå at en representant fra et av ungdomspartiene våre retter søkelyset mot de vernede og uvirksomme vassdragene, som ligger brakk som levende døde, uten spor av samfunnsnytte. Det er fristende å bruke energiargumentet for å bringe disse vassdragene ut av den grå og tafatte tilværelsen og inn i vår grønne framtidsvisjon ved å foreslå kraftutbygging i dem.
Vi i regjeringen vil på det kraftigste advare mot en slik form for innsalg og har satt representanten ettertrykkelig på plass. Skal vi lykkes med den grønne omstillingen, er det viktig at grønnvaskingen går som en skittengrønn tråd gjennom all politikk. Derfor bør slik nedbygging selvfølgelig selges inn som flomsikring, ikke som kraftutbygging.
Onde tunger vil ha det til at norsk olje ikke er nevneverdig mer grønn enn andre lands olje, og at vi må omstille oss. Som erfarne grønnvaskere har vi heldigvis lykkes med å innhylle oljenæringen i en ugjennomtrengelig, grønn tåke av spinn, og kritikken har prellet av som vann på en oljehyre.
Samtidig er vi i regjeringen realister. De norske olje- og gassfeltene vil ta slutt en dag. Det har vi selvsagt lagt en plan for.
EU har i en årrekke mast om at Norge må se å få gjort noe med nitrogenet vi pøser ut i vassdrag og fjorder fra mangelfullt renset kloakk. Samtidig har vi i regjeringen notert oss at mange land sliter med oljeavhengighet. Her er vi vårt ansvar bevisst med tanke på å hjelpe dem over i en annen form for avhengighet når oljekranene en dag skrus av. Regjeringen har derfor lansert en løsning som slår to fluer i én smekk.
Vi har kalt satsingen «Langpipe». Ifølge en ny utredning er det nemlig stort potensial for å bruke ammoniakk fra nitrogenforbindelsene i kloakken vår til å produsere metamfetamin. Metamfetamin kan bli vår nye olje. For som vi sier, det er bedre at andre land bruker vår metamfetamin enn metamfetamin fra land vi ikke liker å sammenlikne oss med.
Egentlig skulle dette bare være en kort reise inn i nærnaturen. Det endte med å bli en av mine lengste reiser. Og viktigste. Men mer om akkurat det en annen gang.
De fleste tenker at villmarka er langt unna, i fjerne fjell og skoger. Og ja, den er der. Men fortsatt fins det rester med vill og fin natur tett på byer og folk. Visste du at noe av det råeste vi har av skog, ligger i gangavstand fra Oslo sentrum?
Barn er mestere i å finne eventyret der de bor, bare de blir tatt med ut. Som voksne er mange av oss bedre kjent i ødemarker langt vekk enn i nærområdene våre. Men går du bare litt utenfor allfarvei der du bor, har du plutselig skog og mark for deg selv og nok av plass og muligheter til alt fra enkle overnattingsturer til lange ekspedisjoner.
I den nye boka tar jeg deg med på jakt etter de ville turopplevelsene – i alt fra skjulte oaser av liv midt mellom betong og asfalt, til bortgjemte bynære villmarker bare noen få kjenner til.
Så om du kanskje ikke finner villmarka i bokhandelen, finner du forhåpentlig den nyeste boka mi, «Villmarka rundt hjørnet» der. Og om de ikke har tatt den inn, kan du alltids finne den på nett, for eksempel her.
Det har vært skrevet mye om skogen de seneste månedene. Tar industrien for eksempel nok hensyn til artene som er avhengige av gammelskog? Er skogens rolle i det grønne skiftet så viktig at det er best å hogge de siste restene med biologisk viktig gammelskog? Svikter myndighetenes kontroll med skognæringen? Ligger løsningen på kreftgåten i soppen på en morken trestamme?
Det er ikke alltid lett å henge med i svingene. Hvem skal man egentlig tro på? Er miljøvernerne bare noen rabiate fundamentalister som overdriver helt vilt fordi de ønsker å ha skogen for seg selv? Har de fagutdannete biologene egentlig peiling på skog? Stemmer det når myndighetene og industrien sier at det aldri har vært bedre i den norske skogen?
I boka I skogens dype, stille ro. Jakten på den norske urskogen tar jeg deg med inn mellom trærne for å vise deg hvordan det egentlig står til i den norske skogen. Sigmund Hågvar, professor emeritus i økologi og naturforvaltning fra NMBU, anmeldte boka for Biolog og omtalte den som en personlig bok, en fagbok og en debattbok:
«Bølstad skriver lett og krydrer med egne bilder. En lang litteraturliste og takk til en rekke fagpersoner viser at han har tatt sitt oppdrag seriøst. Boka er blitt en frisk blanding av personlig engasjement, gravende journalistikk og et sterkt forsvar for skogens mangfold og vern av våre siste urskogsaktige miljøer. Jeg kan anbefale alle som er interessert i skogens hemmeligheter å bli med på Bølstads engasjerende «reise» og læreprosess».
Her får du forordet til boka som en liten smakebit:
«Det er vrient å si helt nøyaktig når den startet, forelskelsen, for jeg har vært høyt og lavt i skogen siden jeg var liten, men likevel, hvis jeg skal trekke fram en bestemt begivenhet, et minne, et øyeblikk, så tror jeg det må være en sommernatt ved Spålselva i Nordmarka som guttunge for mange år siden. Pappa og jeg ligger i teltet. Egentlig burde vi sovet begge to, men den lyse natta er full av lyder, og jeg ligger med øynene så vidt åpne og lytter. Et sted der inne i skogen synger måltrosten, og det kommer et stille brus fra elva. Og så, en rar lyd oppe fra kveldshimmelen, nærmest som en svak, summende breking.
– Det er mekregauken, det, sa pappa.
Den gang ante jeg ikke at mekregauk var et annet navn for den langnebbete vadefuglen enkeltbekkasin, men det gjorde egentlig bare øyeblikket enda mer magisk. Lyden fra mekregauken oppunder himmelen lullet meg i søvn, og sommernatta ved Spålselva brente seg fast i bevisstheten min for alltid.
Skogen ved Spålselva var ikke en hvilken som helst skog. Mot nord, på motsatt side av elva fra der vi hadde slått leir, strakte silhuettene av grantrær i alle aldre og størrelser og fasonger seg ut av tåka, som sakte seg nedover dalen i det lave, gylne morgenlyset. Noen av trærne var lange og smale og pistrete i toppen, andre fyldige og mer monumentale. Noen var døde, nakne, og stakk opp av tåka som svarte spir. En skog fundamentalt annerledes enn skogpartiene vi hadde syklet gjennom for å komme oss til Spålselva, der trærne mange steder var jevngamle, med samme høyde og samme bredde og stod som kloner, i stram givakt, som om de ikke riktig turte å slippe seg løs. Skogen på andre siden av Spålselva så ut som skog hentet rett ut av en av Theodor Kittelsens blyanttegninger, eller August Cappelens oljemalerier. Det var eventyrskog. Skog som hadde fått lov til å passe seg selv i lang tid. Og denne skogen, ved bredden av Spålselva en sommernatt for mange år siden, den ble en slags målestokk for hvordan skog egentlig ser ut, den skogen jeg etter hvert fikk et livslangt kjærlighetsforhold til.
Nærmere tretti år senere var jeg på telttur med min egen familie. Vi hørte aldri mekregauken, men til gjengjeld fikk vi oppleve orrhanenes spill mellom tåkeflakene ute på en myr. Mens vi labbet hjemover, kom vi forbi et stort hogstfelt. Det var det ikke noe uvanlig ved, for vi kom ofte forbi hogstfelt når vi var på telttur i skogen. Men denne gangen var det annerledes, for dette hogstfeltet var ledsaget av et informasjonsskilt. Der kunne vi lese at hogsten var gjennomført etter noe som het Levende skog-standarden. Etterpå stod jentene og stirret ut over hogstflata, et kaos av forvridde og brukne greiner, nakne stubber og et og annet glissent tre, som stod som en slags sørgelige rester av det som en gang var. På skiltet leste vi at disse spinkle einstøingene var privilegerte, for de var blitt livsløpstrær og skulle som de heldige utvalgte få lov til å bli gamle og dø av alderdom, til glede for insekter og sopp som lever av døde trær.
– Er det levende skog, pappa? sa jentene og kikket spørrende på meg.
Jeg trengte ikke si noen ting. Jentene gjennomskuet umiddelbart det paradoksale i å kalle et hogstfelt «levende skog». I stedet gikk jeg i gang med en slags forsvarstale for skogbruket, for vi trenger tømmer. Og skal vi ha tømmer, må vi hogge. Jeg stoppet der, for det blir fort innviklet, dette med skogen i Norge, litt sånn høna eller egget; hvor skal man starte, hvor skal man fortsette? Kanskje jeg burde sagt at det knapt finnes skog som ikke har vært hogd i Norge, men da måtte jeg også ha forklart at det er forskjell på hogst, for der man før i tiden tok ut trærne enkeltvis eller gruppevis, slik at det fortsatt stod igjen skog, er det i dag snauhogst med store flater som gjelder. Da burde jeg fulgt opp med å forklare at andelen skog som aldri har vært flatehogd, blir mindre og mindre, år for år, og at forskere tror store deler av denne skogen, som er så viktig for mange arter, kan være vekk om få tiår om vi ikke gjør noe. Kanskje jentene da hadde svart at skogen vel vokser opp igjen, for det gjør den jo, trærne kommer tilbake, men det er ikke sikkert at alle de tusenvis av artene som levde i denne skogen, før den ble hogd, kommer tilbake. For trær er ikke bare trær. Trær er unge trær, gamle trær; det er levende trær, og det er døde trær og alt imellom. Den skogen som vokser opp etter hogst, får sjelden lov til å bli mer enn et sted mellom 80 og 120 år før den blir hogd igjen. De fleste trær vil så vidt ha kommet seg ut av konfirmasjonsalderen på det tidspunktet, for grantrær kan i spesielle tilfeller bli over fem hundre år gamle, furuer nærmer seg sju, kanskje åtte hundre og eiketrær hele tusen år. Oftest blir de noe midt imellom hvis de får lov til å vokse så lenge de kan. Siden store deler av skogen i Norge består av unge jyplinger som ikke får vokse seg gamle og dø en naturlig død, blir det trøblete for de artene som er avhengige av gamle eller døde trær, og det er det en hel drøss med arter som er. Så mye som 1122 av artene som står på Rødlista, oversikten over alle truete arter i Norge, er arter som lever i skogen, arter som står i fare for å dø ut om vi ikke sørger for at det blir bedre leveforhold for dem. Det handler ikke først og fremst om nusselige arter med pels og fjær, selv om det også finnes truete arter blant dem, det handler først og fremst om lav og mose og sopp og småkryp som edderkopper og insekter, et mylder av liv som ofte lever i en verden skjult for oss, men likevel gjør en livsviktig jobb i skogen.
Etterpå burde jeg sikkert fortalt om hva som faktisk gjøres for å ta vare på artsmangfoldet, men det hadde fort blitt innviklet, det også, for da hadde jeg måttet forklare om ansvarsfordelingen mellom myndighetene og skogbruksnæringen, om det Norges Skogeierforbund kaller «frihet under ansvar». Vi har et mattilsyn som skal fremme miljøvennlig produksjon innenfor landbruket og oppdrettsnæringen, men vi har ikke et skogtilsyn som holder øye med hvordan det står til i skogen. I Norge er arbeidet med å ivareta alle artene i skogen i stor grad overlatt til næringen. Det er næringen selv som kartlegger og setter til side viktige livsmiljøer i skogen før hogst, og det er næringen som i stor grad bestemmer hvilke miljøhensyn som skal tas under selve hogsten, eller hvilke skogområder som skal tilbys til vern. Jeg kunne sagt til døtrene mine at det er en fare med et slikt system, der de som tjener penger på noe, er de samme som skal holde seg selv i ørene. Kanskje jeg kunne brukt uttrykket «å sette bukken til å passe havresekken», men da hadde jeg antakelig også måttet komme med eksempler på at det rent faktisk er en utfordring at næringen i stor grad passer på seg selv. Og det hadde heller ikke vært helt riktig, for det er noen andre som også passer på, et korps av frivillige som bruker fritiden sin i skog og mark på å finne ut hva som faktisk finnes av arter i skogen, og som sier ifra dersom de kommer over hogster som ikke er bra. En slags gammelskogens vaktbikkjer. Folk som blir jublende glade over å finne sjeldne sopper på undersiden av morkne, mosegrodde trestammer.
Kanskje jeg også burde nevnt at skogen er viktig med tanke på klimaet, og at det er stor uenighet om det er best å hogge skogen eller spare skogen hvis vi skal bremse klimaendringene? Det kunne fort blitt litt vel mye å forklare for døtrene mine, nærmest en hel bok. Ja, det kunne utviklet seg til den boka du sitter med i hendene nå. En bok som handler om historien til den norske skogen. Om hvordan det står til med skogen, hvordan den har blitt som den har blitt, og hva vi bør gjøre hvis vi skal ta ordentlig vare på den og myriadene av liv som er avhengig av den. Hvor vi skal starte? La oss starte ved starten. Ved grunnlinjen. La oss starte med hvordan skogen i Norge egentlig så ut før vi begynte å omforme den.»
Skulle du få lyst til å bli med inn i skogen, kan du få kjøpt boka i de fleste nettbokhandler. Ta gjerne kontakt om du ønsker en signert utgave. Og ellers er det bare å ønske deg god tur inn mellom trærne!
