Noen definerer en langtur som en tur som er så lang at du må ha med negleklipper. Andre mener at en tur som er lengre enn en helgetur, er en langtur. Lengden er ikke så viktig. Det viktigste er at du kjenner på den fine følelsen av å være underveis så lenge at det å være på tur kjennes som hverdag. I hvert fall for en stund.
Det går et opplagt skille mellom det å være på dagstur og det å dra på overnattingstur. Når de som er på dagstur er på vei hjemover, har du bare såvidt begynt turen når du skal sove ute. Én natt i det fri er helt klart et lite eventyr i seg selv. Men likevel, når du skal overnatte én natt ute, er det ikke så farlig om du blir litt våt, kald eller sulten. Du vet jo at du uansett skal hjem til varm dusj, kjøleskap og seng allerede neste dag.
Skal du sove ute to netter, skjer det noe magisk. Aller sterkest er følelsen om du vet at du neste dag skal pakke ned leiren, bevege deg videre og slå leir et nytt sted. To netter ute er nemlig det første skrittet til livet på loffen og en tilværelse der du ikke riktig vet hva de neste dagene vil bringe. Og for hver overnatting du legger til, øker følelsen av eventyr.
Barn som er vant til å være ute på tur, er klare for lengre turer så lenge det skjer på deres premisser. En viktig regel for alle turer, enten det er med eller uten barn, er at turen tilpasses den med minst erfaring og forutsetninger. Det handler kort og godt om å legge til rette for at alle skal kunne føle mestring og ha en fin tur. Noen setter mest pris på leirlivet, andre er mer opptatt av å søke mot nye horisonter.
Vi er selv glad i lange turer og elsker når vi får muligheten til å være ute fem–seks dager eller lenger. Det betyr ikke at vi har sluttet å dra på korte turer, tvert imot. Der vi må vente med de lange turene til ferier, hjelper de korte nærturene oss med å dulme abstinensene til vi er klare for ny langtur. For det er viktig å få sagt det: Har du først fått sansen for livet på loffen, er det vanskelig å leve uten. Nå er du advart.