Jeg tror først det er røyken fra en brann jeg ser. Det er en småsur kveld i november, det er krig i Europa, det er strømkrise, klimakrise og naturkrise, og jeg lufter hunden i lyset fra gatelyktene i et helt vanlig, nytt norsk villakvarter anno 2022.
Da barna våre var små, lå det et bittelite tjern her, omkranset av myr, inne i furuskogen. Ikke akkurat et myrtjern du badet i, men vi passerte det hver gang vi gikk på tur, plukket tranebær der på høsten og overnattet i lavvo på vinteren. Nå er tjernet og myra gravd ut, fylt opp med sprengstein og blitt til et villakvarter med digre hus.
Så hva gjør man når man ikke lenger har noen gamle trollfuruer å hvile blikket på mens man lufter hunden? Man tenker. Man tenker på det man leste i avisa tidligere på dagen, at vi ifølge finske forskere må redusere våre utslipp av klimagass til under en tiendedel på mindre enn tretti år om vi skal unngå de verste klimaendringene, og man lurer på hvordan vi skal få det til uten enda mer naturødeleggelse.
Det er da, litt etter huset med kunstgress i hagen, at jeg ser den. Røyken. Noe må ha tatt fyr på plenen i mørket foran huset, og jeg føler at jeg burde si ifra, slå alarm, banke på døra og rope høyt. Så dukker det opp et hode av den svarte plenen. Jeg tror det er en mann.
Da skjønner jeg det. Bassenget jeg hadde blitt fortalt om. Det er altså her det er, motstrømsbassenget, med vann oppvarmet til behagelig badetemperatur, her, i et helt vanlig, nytt norsk villakvarter anno 2022. Her kan nordmannen ligge, motstrøms, etter at flybillettene er bestilt, mens SUVen lader i garasjen og baroloen ligger på kjøl og svømme seg bedagelig gjennom strømkrise, klimakrise og naturkrise mens han lurer på om varmekablene på hytta har smeltet bort snøen foran garasjen.