Vi må utvikle, ikke avvikle grønnvaskingen

Regjeringen kom nylig med det den selv karakteriserte som en «historisk» satsing på natur og miljø. Her er det regjeringen egentlig ville si:

Regjeringen har i den senere tid høstet en rekke kommentarer for vår nedprioritering av natur og miljø i det nye statsbudsjettet. Vi i regjeringen er glade for anerkjennelsen av vårt arbeid på feltet og ønsker med denne meddelelsen å klargjøre noen punkter rundt vår satsing på grønnvasking.

I Norge har vi lang og god erfaring med grønnvasking – det er typisk norsk å være grønn. Regjeringen vil likevel advare mot å hvile på laurbærene. Hvis verden skal klare å leve opp til FNs naturavtale, må vi utvikle, ikke avvikle grønnvaskingen. I regjeringens forslag til nytt statsbudsjett ønsker vi derfor å ta grønnvaskingen et steg videre.

I vår nye stortingsmelding om bærekraftig bruk og bevaring av natur skriver vi at vi ønsker å videreføre de «dype norske tradisjonene for bærekraftig forvaltning ved å holde fast ved prinsippet om bærekraftig bruk som den primære tilnærmingen til naturressursene. Vern vil fortsatt være et viktig verktøy, men ikke hovedløsningen.»

Vi i regjeringen er med andre ord for vern, men da primært vern mot naturvern. Regjeringen har derfor valgt å mer enn halvere bevilgningene til skogvern i vårt forslag til statsbudsjett. Skal vi kunne komme oss gjennom det grønne skiftet, må vi nemlig ta hele landet i bruk.

Et godt eksempel på vellykket grønnvasking er vår forvaltning av marine nasjonalparker og verneområder. Her har vi effektivt vernet selve bruken av områdene, og det er dermed fritt fram for å harve gjennom selv unike korallrev med bunntrålen.

Har du lyst til å drive jakt i de små flekkene med natur vernet i reservater er det sjelden noe problem. Vi tar kampen mot Forskjells-Norge seriøst. Hvorfor skal dyr, som tilfeldigvis lever i et reservat, være forskånet for jakt? Alle skal med!

Naturødeleggelse

Mørke samfunnskrefter har lenge forsøkt å innbille befolkningen at naturen har en egenverdi. Slikt tankespinn vil uten tvil gjør det vanskeligere å ta hele landet i bruk. Regjeringen vil derfor på det sterkeste advare mot å flørte med en slik tilnærming til natur.

Samtidig må vi også passe på at vi ikke blir for ivrige. I etterkant av offentliggjøringen av vår historiske naturmelding har regjeringen vært nødt til å ta en alvorsprat med landbruks- og matministeren. Vi deler så absolutt hans ubøyelige iver etter å bygge ned norsk natur, men han er rett og slett for direkte og utilslørt.

Dersom det av ulike årsaker er vanskelig å grønnvaske, er løsningen å la andre ta støyten. I stedet for å gi festbremsene hos statsforvalterne tilbake muligheten til å stanse nedbygging av viktig natur ute i kommunene, ønsker vi å videreføre vingeklippingen innført av forrige regjering.

Vi vet selvsagt at kommuner med skrantende kommuneøkonomi må sette natur nederst på prioriteringslista. Dermed kan vi helt risikofritt presentere vidløftige visjoner og vage retningslinjer om natur og miljø. Det er bare å lene seg tilbake og nyte hvordan stadig mer av landet tas i bruk mens vi later som om vi retter en kritisk pekefinger mot kommunene, der de fleste av beslutningene om nedbygging av natur tas. Vi syns selv det er ganske genialt.

Hvis vi skal klare å gjennomføre det grønne skiftet, der vi sammen tar utpiningen av norsk natur til nye høyder for å sikre fortsatt økonomisk vekst, trenger vi mer energi. Grønn energi. Der må vi i regjeringen ta selvkritikk. Vi har rett og slett vært for dårlige til å grønnvaske utbygging av vindkraft i verdifull natur.

I så måte kan vi i regjeringen utmerket godt forstå at en representant fra et av ungdomspartiene våre retter søkelyset mot de vernede og uvirksomme vassdragene, som ligger brakk som levende døde, uten spor av samfunnsnytte. Det er fristende å bruke energiargumentet for å bringe disse vassdragene ut av den grå og tafatte tilværelsen og inn i vår grønne framtidsvisjon ved å foreslå kraftutbygging i dem.

Vi i regjeringen vil på det kraftigste advare mot en slik form for innsalg og har satt representanten ettertrykkelig på plass. Skal vi lykkes med den grønne omstillingen, er det viktig at grønnvaskingen går som en skittengrønn tråd gjennom all politikk. Derfor bør slik nedbygging selvfølgelig selges inn som flomsikring, ikke som kraftutbygging.

Naturødeleggelse

Onde tunger vil ha det til at norsk olje ikke er nevneverdig mer grønn enn andre lands olje, og at vi må omstille oss. Som erfarne grønnvaskere har vi heldigvis lykkes med å innhylle oljenæringen i en ugjennomtrengelig, grønn tåke av spinn, og kritikken har prellet av som vann på en oljehyre.

Samtidig er vi i regjeringen realister. De norske olje- og gassfeltene vil ta slutt en dag. Det har vi selvsagt lagt en plan for.

EU har i en årrekke mast om at Norge må se å få gjort noe med nitrogenet vi pøser ut i vassdrag og fjorder fra mangelfullt renset kloakk. Samtidig har vi i regjeringen notert oss at mange land sliter med oljeavhengighet. Her er vi vårt ansvar bevisst med tanke på å hjelpe dem over i en annen form for avhengighet når oljekranene en dag skrus av. Regjeringen har derfor lansert en løsning som slår to fluer i én smekk.

Vi har kalt satsingen «Langpipe». Ifølge en ny utredning er det nemlig stort potensial for å bruke ammoniakk fra nitrogenforbindelsene i kloakken vår til å produsere metamfetamin. Metamfetamin kan bli vår nye olje. For som vi sier, det er bedre at andre land bruker vår metamfetamin enn metamfetamin fra land vi ikke liker å sammenlikne oss med.

Vi snakker mye om skam i miljødebatten. Burde vi heller snakke om sex?

De færreste liker at folk fiser uhemmet ved middagsbordet eller tisser i svømmebassenget. En gang var det å røyke sett på som attraktivt. Nå? Ikke så veldig. Kan det å leve liv som ikke er miljøvennlige bli en turn-off i framtiden?

Dersom alle hadde levd som oss nordmenn, hadde vi trengt tre og en halv jordklode. Sist jeg sjekket, fantes det bare én. Likevel er valgene i hverdagen vår ofte langt fra bærekraftige. Svaret på paradokset ligger i genene våre. Der ligger også løsningen. Det handler om seksuell seleksjon, den oversette lillesøsteren til Darwins evolusjonsteori om naturlig utvalg.

De fleste av oss er godt klar over at den kombinerte effekten av klimakrisen og naturkrisen vil endre verden som vi kjenner den i løpet av få tiår. Vi vet det, selvsagt vet vi det, og lever med den der kjipe, dårlige samvittigheten lurende i bakhodet 24/7. Da er det godt å ha statsminister Erna Solberg.

«Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt», sier Erna, og vi takker henne, trøste og bære, som vi takker henne, til og med de som ikke har stemt på henne, for Erna gir oss alibiet. Erna fjerner den dårlige samvittigheten.

«Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt», repeterer vi, syngende, nynnende, som et beroligende mantra, og kaster plastavfallet i riktig dunk på kjøkkenet med den ene hånda mens vi trykker ok på bestillingen til årets andre Syden-tur på telefonen med den andre. Bare vi gjør litt, har vi gjort vårt, tenker vi. Men Erna tar feil. Det er ikke nok. Det monner som å forsøke å slukke brannen i huset ditt med en kaffekopp.

Joda, stemmer vi på de riktige politikerne, kan vi forhåpentlig få til noen av de nødvendige endringene på systemnivå. Men politikerne er på etterskudd med tanke på endringene som må til. Hva vi gjør i hverdagen og på fritiden er en svært stor del av utfordringen. Det er med andre ord du og jeg som sitter med nøkkelen.

Vi vet det og vil så veldig gjerne gjøre det riktige. Likevel roter vi det til. Hvorfor? Fordi hva som føles riktig her og nå avhenger av hvilken del av vår urgamle biologiske arv vi velger å lytte til, biologiske mekanismer skapt i en tid da vi ikke var kledd i allværsjakker med sofistikert membranteknologi, men i skinnfeller. Den gang da det å samle redskaper og raske til oss ressurser var helt sentralt for vår overlevelse og kanskje også som del i spillet om å kapre gunsten til en eventuell make.

Hjernen vår belønner oss med lykkerus så snart vi anskaffer oss noe nytt, men den gode lykkerusen fortaper seg raskt, for ellers ville vi slutte å strebe etter nye ting. Dermed virvler vi rundt i en evig runddans med en konstant trang til å skaffe oss større hus og hytter, biler og båter og ting og tang.

Det utnytter reklamebransjen til fulle. Utfordringen er at det er et nullsumspill. Hvis noen stiger i materiell status, vil vi andre gjøre alt for å komme etter. Slik spinner forbruket ut av kontroll, selv om vi fint kunne klart oss uten veldig mye av det vi anskaffer oss.

Men vi har også en annen biologisk arv. En arv som handler mer om hvem vi er enn hva vi har i kampen om å vinne vår utkåredes gunst. Og det som regnes som en av de mest attraktive egenskapene hos mennesker, hvis ikke den aller mest attraktive, handler om altruisme: Det å stille opp for fellesskapet, å være selvoppofrende og uselvisk, alt sammen trekk som var helt avgjørende da vi levde i små stammesamfunn.

I dag er det ikke i like stor grad slik. Vi drukner i mengden. Dugnad har gått ut på dato. Dermed vinner den delen av vår arv som handler om å raske mest mulig til seg. Vi innkasserer gevinsten hver for oss, mens miljøbelastningen fordeles på samfunnet. Men vi kan bryte den onde sirkelen.

Det er nemlig fullt mulig å ta kontroll over den delen av vår biologiske arv som får oss til å overforbruke ressurser. Det skjønte stoikerne for over to tusen år siden. Da kan vi gjøre noe med de tre store: droppe flyet, spise mindre kjøtt og bruke kollektivt og sykkel fremfor bil. Ja, og roe ned kjøpefesten.

«Men det vi gjør i Norge monner som en dråpe i havet», sier du kanskje. Ja, men mange nok dråper kan starte en flodbølge. Noen må bare være de første dråpene.  Tendensen er der allerede. Bare se på alle virksomhetene som grønnvasker så det skitne såpevannet spruter veggimellom.

Det er ikke lett, det å begrense seg, absolutt ikke, men om du får det til, ligger det en egen glede og lykke og venter i det enkle livet. For lykkeforskningen er klar: Det som gjør oss lykkelige er ikke ting, men en hånd å holde i og et hjerte å knytte seg til.

Om du virkelig får en make på kjøpet, vet jeg ikke. Du sparer i hvert fall antakelig en god del penger på veien, og hvis tid er penger, ja, da må vel penger være tid, tid du kanskje kan bruke på å leve et mer eventyrlig liv enn du gjør i dag – uten å ta knekken på kloden?

Det er umulig å si sikkert om det å leve bærekraftig kommer til å framstå som attraktivt, ja, sexy om du vil, og om det å leve miljøfiendtlig kommer til å bli en skikkelig turn-off. Men én ting er sikkert. Jeg tror det er vårt eneste håp.