Som barn er vi mestre i å finne eventyr og opplevelser i den nære naturen. Men etter hvert som vi blir eldre, skjer det noe. Mange av oss blir det naturfilosofen Per Ingvar Haukeland kaller for «heimeblinde». Vi mister blikket for den nære naturen. I stedet drar vi langt vekk på jakt etter eventyret og villmarka.
Jeg har gjort det selv. Dratt Norge på kryss og tvers på leting etter vill natur. Men så oppdaget jeg at den nære naturen ofte har minst like fine eventyr og opplevelser som fjerne villmarker. At du når du går inn mellom trærne i en gammelskog, forsvinner du i din helt egen verden, uansett om skogen er langt unna, i gokk, eller nær der du bor.
Det var nettopp det som var en viktig motivasjon for å skrive boka «Villmarka rundt hjørnet». At vi ikke trenger gå over bekken etter vann. Noen av mine fineste naturopplevelser i år har faktisk vært i en liten, lokal rest med eventyrskog som ikke er vernet (men jeg håper den kan bli det). Små oaser av gammelskog de fleste av oss har i gang- eller sykkelavstand hjemmefra.
I helgen var denne resten med gammelskog ikke nok. I stedet for å sykle en halvtimes tid, syklet jeg halvannen time. Så, et par kilometer med kåling til fots langs et gjørmete elgtråkk, stod jeg dypt inne i gammelskogen, glisende som en guttunge, med huldrestry på alle kanter.
Det er sant nok. Livet blir sånn cirka en milliard ganger morsommere når du får øynene opp for villmarka rundt hjørnet.