Blogg

Regjeringen kom nylig med det den selv karakteriserte som en «historisk» satsing på natur og miljø. Her er det regjeringen egentlig ville si:

Regjeringen har i den senere tid høstet en rekke kommentarer for vår nedprioritering av natur og miljø i det nye statsbudsjettet. Vi i regjeringen er glade for anerkjennelsen av vårt arbeid på feltet og ønsker med denne meddelelsen å klargjøre noen punkter rundt vår satsing på grønnvasking.

I Norge har vi lang og god erfaring med grønnvasking – det er typisk norsk å være grønn. Regjeringen vil likevel advare mot å hvile på laurbærene. Hvis verden skal klare å leve opp til FNs naturavtale, må vi utvikle, ikke avvikle grønnvaskingen. I regjeringens forslag til nytt statsbudsjett ønsker vi derfor å ta grønnvaskingen et steg videre.

I vår nye stortingsmelding om bærekraftig bruk og bevaring av natur skriver vi at vi ønsker å videreføre de «dype norske tradisjonene for bærekraftig forvaltning ved å holde fast ved prinsippet om bærekraftig bruk som den primære tilnærmingen til naturressursene. Vern vil fortsatt være et viktig verktøy, men ikke hovedløsningen.»

Vi i regjeringen er med andre ord for vern, men da primært vern mot naturvern. Regjeringen har derfor valgt å mer enn halvere bevilgningene til skogvern i vårt forslag til statsbudsjett. Skal vi kunne komme oss gjennom det grønne skiftet, må vi nemlig ta hele landet i bruk.

Et godt eksempel på vellykket grønnvasking er vår forvaltning av marine nasjonalparker og verneområder. Her har vi effektivt vernet selve bruken av områdene, og det er dermed fritt fram for å harve gjennom selv unike korallrev med bunntrålen.

Har du lyst til å drive jakt i de små flekkene med natur vernet i reservater er det sjelden noe problem. Vi tar kampen mot Forskjells-Norge seriøst. Hvorfor skal dyr, som tilfeldigvis lever i et reservat, være forskånet for jakt? Alle skal med!

Mørke samfunnskrefter har lenge forsøkt å innbille befolkningen at naturen har en egenverdi. Slikt tankespinn vil uten tvil gjør det vanskeligere å ta hele landet i bruk. Regjeringen vil derfor på det sterkeste advare mot å flørte med en slik tilnærming til natur.

Samtidig må vi også passe på at vi ikke blir for ivrige. I etterkant av offentliggjøringen av vår historiske naturmelding har regjeringen vært nødt til å ta en alvorsprat med landbruks- og matministeren. Vi deler så absolutt hans ubøyelige iver etter å bygge ned norsk natur, men han er rett og slett for direkte og utilslørt.

Dersom det av ulike årsaker er vanskelig å grønnvaske, er løsningen å la andre ta støyten. I stedet for å gi festbremsene hos statsforvalterne tilbake muligheten til å stanse nedbygging av viktig natur ute i kommunene, ønsker vi å videreføre vingeklippingen innført av forrige regjering.

Vi vet selvsagt at kommuner med skrantende kommuneøkonomi må sette natur nederst på prioriteringslista. Dermed kan vi helt risikofritt presentere vidløftige visjoner og vage retningslinjer om natur og miljø. Det er bare å lene seg tilbake og nyte hvordan stadig mer av landet tas i bruk mens vi later som om vi retter en kritisk pekefinger mot kommunene, der de fleste av beslutningene om nedbygging av natur tas. Vi syns selv det er ganske genialt.

Hvis vi skal klare å gjennomføre det grønne skiftet, der vi sammen tar utpiningen av norsk natur til nye høyder for å sikre fortsatt økonomisk vekst, trenger vi mer energi. Grønn energi. Der må vi i regjeringen ta selvkritikk. Vi har rett og slett vært for dårlige til å grønnvaske utbygging av vindkraft i verdifull natur.

I så måte kan vi i regjeringen utmerket godt forstå at en representant fra et av ungdomspartiene våre retter søkelyset mot de vernede og uvirksomme vassdragene, som ligger brakk som levende døde, uten spor av samfunnsnytte. Det er fristende å bruke energiargumentet for å bringe disse vassdragene ut av den grå og tafatte tilværelsen og inn i vår grønne framtidsvisjon ved å foreslå kraftutbygging i dem.

Vi i regjeringen vil på det kraftigste advare mot en slik form for innsalg og har satt representanten ettertrykkelig på plass. Skal vi lykkes med den grønne omstillingen, er det viktig at grønnvaskingen går som en skittengrønn tråd gjennom all politikk. Derfor bør slik nedbygging selvfølgelig selges inn som flomsikring, ikke som kraftutbygging.

Onde tunger vil ha det til at norsk olje ikke er nevneverdig mer grønn enn andre lands olje, og at vi må omstille oss. Som erfarne grønnvaskere har vi heldigvis lykkes med å innhylle oljenæringen i en ugjennomtrengelig, grønn tåke av spinn, og kritikken har prellet av som vann på en oljehyre.

Samtidig er vi i regjeringen realister. De norske olje- og gassfeltene vil ta slutt en dag. Det har vi selvsagt lagt en plan for.

EU har i en årrekke mast om at Norge må se å få gjort noe med nitrogenet vi pøser ut i vassdrag og fjorder fra mangelfullt renset kloakk. Samtidig har vi i regjeringen notert oss at mange land sliter med oljeavhengighet. Her er vi vårt ansvar bevisst med tanke på å hjelpe dem over i en annen form for avhengighet når oljekranene en dag skrus av. Regjeringen har derfor lansert en løsning som slår to fluer i én smekk.

Vi har kalt satsingen «Langpipe». Ifølge en ny utredning er det nemlig stort potensial for å bruke ammoniakk fra nitrogenforbindelsene i kloakken vår til å produsere metamfetamin. Metamfetamin kan bli vår nye olje. For som vi sier, det er bedre at andre land bruker vår metamfetamin enn metamfetamin fra land vi ikke liker å sammenlikne oss med.