Kategori: Debatt

Publisert

Mannen i motstrømsbassenget

Myrtjern

Jeg tror først det er røyken fra en brann jeg ser. Det er en småsur kveld i november, det er krig i Europa, det er strømkrise, klimakrise og naturkrise, og jeg lufter hunden i lyset fra gatelyktene i et helt vanlig, nytt norsk villakvarter anno 2022.

Da barna våre var små, lå det et bittelite tjern her, omkranset av myr, inne i furuskogen. Ikke akkurat et myrtjern du badet i, men vi passerte det hver gang vi gikk på tur, plukket tranebær der på høsten og overnattet i lavvo på vinteren. Nå er tjernet og myra gravd ut, fylt opp med sprengstein og blitt til et villakvarter med digre hus.

Så hva gjør man når man ikke lenger har noen gamle trollfuruer å hvile blikket på mens man lufter hunden? Man tenker. Man tenker på det man leste i avisa tidligere på dagen, at vi ifølge finske forskere må redusere våre utslipp av klimagass til under en tiendedel på mindre enn tretti år om vi skal unngå de verste klimaendringene, og man lurer på hvordan vi skal få det til uten enda mer naturødeleggelse.

Det er da, litt etter huset med kunstgress i hagen, at jeg ser den. Røyken. Noe må ha tatt fyr på plenen i mørket foran huset, og jeg føler at jeg burde si ifra, slå alarm, banke på døra og rope høyt. Så dukker det opp et hode av den svarte plenen. Jeg tror det er en mann.

Da skjønner jeg det. Bassenget jeg hadde blitt fortalt om. Det er altså her det er, motstrømsbassenget, med vann oppvarmet til behagelig badetemperatur, her, i et helt vanlig, nytt norsk villakvarter anno 2022. Her kan nordmannen ligge, motstrøms, etter at flybillettene er bestilt, mens SUVen lader i garasjen og baroloen ligger på kjøl og svømme seg bedagelig gjennom strømkrise, klimakrise og naturkrise mens han lurer på om varmekablene på hytta har smeltet bort snøen foran garasjen.

Publisert

Nå er det vanlige arters tur!

I fjor høst kom den nye rødlista, oversikten over alle de truete artene i Norge. Da ble det igjen et forferdelig mas om alle disse såkalte rødlisteartene. Heldigvis har vi fått en regjering som ser stort på internasjonale avtaler og i stedet kjemper for å sette vanlige arter først.

Tenk bare på ulven, en art som helt åpenbart gjør livet surt for en rekke vanlige arter. Tar den ikke sau, tar den elg, og når den har tømt reviret sitt for elg, er det ikke godt å vite hva den tar, men det er i hvert fall helt sikkert noe vanlig. Og det kan vi ikke ha.

Det ser heldigvis ut til at regjeringen har funnet en løsning som både sørger for at den kritisk truete ulven forsvinner fra rødlista og samtidig tar vare på vanlige arter. Løsningen? Å knerte alle ulvene. Vips, så er ulven ute av rødlista, og vi kan konsentrere oss om vanlige arter.

Etter ulvene venter samme medisin på de sterkt truete artene bjørn, jerv og gaupe. Der India har de menneskeetende tigrene sine, har vi langt større problemer. Gaupa er med sine omtrent tjue kilo en skikkelig, unnskyld uttrykket, ulv i fåreklær og en kjempeutfordring. Gaupa spiser nemlig også vanlige arter. Det går ikke. Det er jo vanlige arters tur.

Da er det godt at rovviltnemndene våre har mål om å få skutt bort 1/5 av bestanden på omtrent 400 dyr i år. Nå ønsker ikke jeg å være kritisk, men her kunne de med fordel tatt hardere i.

Der Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet kanskje er litt sendrektige, er det andre som er mye mer frampå i kampen for vanlige arter. Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratet har i en årrekke gjort en kjempejobb i kampen for å ta vare på vanlige arter i skogen og fortjener skryt. Det er nemlig ingen enkel jobb.

I skogen finner vi ikke bare flest vanlige arter, men også flest truete arter. Altså er det mange arter som må ekspederes ut av rødlista i kampen for å sette vanlige arter først.

Pliktene for embetsverket har også vært med på å gjøre jobben vanskelig. Du vet, ting som, jeg siterer: «Faglig uavhengighet og objektivitet er nødvendig for å sikre gode beslutninger og innbyggernes tillit til forvaltningen.»

Når departementet ikke har funnet støtte til praksisen sin i gjengs forskning, har de heldigvis hatt Norsk institutt for bioøkonomi, Nibio, departementets helt egen kunnskapsfabrikk. Med dem på laget har departementet i tett samarbeid med skognæringen lykkes imponerende godt i å bøye og tøye skogloven og senere også naturmangfoldloven slik at vanlige arter settes først og forekomsten av rødlistearter reduseres.

Det er et fantastisk stykke arbeid. Flatehogst, den driftsformen som er best i stand til å ta knekken på rødlistearter, brukes for eksempel i dag på nesten all hogst.

For å få solgt tømmer i utlandet må det spares bittesmå områder der rødlisteartene kan leve i fred. Heldigvis har forvaltningen sørget for at disse såkalte nøkkelbiotopene er så små at det som er av forskning tyder på at rødlisteartene vil dø ut over tid, helt av seg selv, uten at vi trenger å gjøre noe. Genialt!

Nå er det ikke nødvendigvis slik at det i det hele tatt er noen rødlistearter i nøkkelbiotopene, for siden det er vanlige arter som skal prioriteres, har Nibio, skognæringen og departementet laget en kartleggingsmetodikk der du ikke trenger å være en sånn fagutdannet biolog med økologisk bomullsanorakk, lupe og termos i sekken for å kartlegge miljøverdier i skog. Det holder med et helgekurs, og når du kartlegger, trenger du ikke bry deg om rødlistearter, men kan nøye deg med sette av litt gamle og døde trær her og der sånn at tømmerkjøperne i utlandet blir fornøyde.

Dersom næringen skulle være så uheldig at noen av disse irriterende biologene med økologisk bomullsanorakk, lupe og termos i sekken har vært på tur og funnet rødlistearter i skogen som skal hogges, har departementet sørget for at skogen likevel kan flatehogges så rødlisteartene spruter mellom treleggene. Skognæringen får nemlig lov til å bruke sin helt egen ekspert til å vurdere om det trengs å ta hensyn til artene, og eksperten trenger ikke ha noen formell biologisk kompetanse i det hele tatt. Slik kan skog med selv internasjonalt truete arter snauhogges og selges som miljøsertifisert tømmer. Imponerende arbeid!

Da er det trist å se at Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi, Riksrevisjonen, Økokrim, professorer og biologer med økologisk bomullsanorakk, lupe og termos i sekken opp igjennom årene har kommet med krass kritikk av departementet. Ville det ikke vært mer på sin plass å heller heie fram et departement som har tatt kampen for vanlige arter i egne hender og gjort livet surt for de brysomme rødlistartene, helt uavhengig av hvilke folkevalgte som har sittet i regjering?

Når vi forhåpentlig snart er ferdige med å kvitte oss med vår felles naturarv, syns jeg vi bør oppmuntre regjeringen til å gjøre det samme med kulturarven. La oss begynne med Nasjonalbiblioteket: Ut med Ibsen og inn med kiosklitteraturen under parolen «nå er det vanlig bøkers tur!»

Publisert

Er NRK og vi andre utsatt for statsfinansiert villedning om skog?

Det har vært en del snakk om ukultur i Olje- og energidepartementet. Onsdag 24. februar ble NRK P2 Studio 2 offer for det som framstår som ukultur i norsk skogforvaltning.

Ifølge Artsdatabanken er skogbruk den største enkelttrusselen mot artsmangfoldet i Norge. Hele 87 % av de 1122 skoglevende artene på rødlista er truet av skogbruk. Da skulle en jo tro at NRKs programleder hadde rett i at det var gode nyheter når Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) kjøper spalteplass på forskning.no for å fortelle oss at det blir mer gammelskog?

Et makabert eksempel

I 2018 hadde jeg gleden av å prate om skog på nettopp P2 i radioprogrammet Sommer i P2. Der brukte jeg en halvtime på å forklare hvorfor mer gammelskog i seg selv ikke friskmelder den norske skogen.

Vi har ikke en halvtime. La oss heller forsøke oss med et makabert, men enkelt eksempel. Forestill deg at vi har ti katter. De neste årene tar vi livet av én katt hvert år. Etter sju år er det tre katter igjen. De som er igjen har selvsagt vokst seg eldre i de sju årene som har gått. Det er bra. Men vi har altså bare igjen tre katter. Og neste år har vi bare to.

Hva har dette med skog å gjøre? Jo, følg med nå. NIBIO kom med en annen rapport i fjor. Den kjøpte de ikke spalteplass til på forskning.no. Den handler om hvordan stadig mer av den norske skogen flatehogges. Dermed blir det mindre og mindre skog igjen som aldri har vært flatehogd.

Fram til 2016 var 70 % av skogen flatehogd. Med dagens tempo kan nærmere 80 % av skogen ha blitt flatehogd om 10 år. Om 20–25 år? Da kan det meste være flatehogd om vi ser bort fra det ørlille som er vernet, eller satt av som knøttsmå nøkkelbiotoper på i gjennomsnitt én hektar.

Ny og gammel gammelskog

Inntil for hundre år siden hogde man overalt. I dag får skog som ennå ikke er flatehogd med hogstmaskiner stå i fred og vokse seg eldre, litt som kattene våre. En dag er skogen kanskje gammel nok til å falle innunder NIBIOs definisjon for gammelskog, som er 80–156 år avhengig av vekstforhold og treslag. Denne skogen får det altså bedre på tross av skogbruket, ikke på grunn av, slik Landbrukdsdirektoratet og skognæringen framstiller det.

Vi kan kalle denne skogen «ny gammelskog». Det er selvsagt bra at det blir mer ny gammelskog. Men det er to skår i gleden som NIBIO valgte å ikke skrive om på forskning.no. Dels mangler slik «ny gammelskog» ofte gamle og grove nok levende og døde trær til at mange av de truete artene trives der. Dersom skogen får stå i fred, kan den likevel potensielt bli et egnet levested med tiden. Altså hvis den får stå i fred. For utfordring nummer to er nettopp det NIBIO ikke fortalte om, nemlig at flateskogbruket år for år brer seg til stadig nye arealer. Dermed vil også store deler av den «nye gammelskogen» på sikt bli hogd om utviklingen får fortsette.

Men det er mer. For hundre år siden var skogene våre mange steder svært glisne etter århundrer med hogst. Til forskjell fra dagens hogst stod det likevel de fleste steder faktisk igjen trær. Og, viktigst, en del av skogen var etter forholdene beskjedent påvirket. Det er primært her vi i dag finner de største naturverdiene, ikke minst i lavlandet. La oss kalle denne skogen for «den gamle gammelskogen».

Ground zero

Henger du fortsatt med? Det blir altså mer «ny gammelskog», primært i lavproduktive, høytliggende områder, mens «den gamle gammelskogen» i de produktive skogsområdene i lavlandet fortsatt hogges.

Ved flatehogst fjernes så å si alle trærne og etterlater bakken som et slags «ground zero», der livet må begynne helt forfra. En stor del av artene på rødlista er truet av skogbruk fordi det tar flere hundre år å danne de levestedene de trenger, for eksempel grove, gamle trær eller grov død ved, som det er rikelig av i ordentlig gammel gammelskog.

Når skog i dag hogges etter 80–120 år, skjønner de fleste at disse artene sliter i industriskogene. Å sette igjen spredte enkelttrær eller kantsoner mot vassdrag, slik miljøsertifiseringen krever, skaper ikke egnede levesteder for flertallet av de truete skoglevende artene.

Myndighetenes smutthull

I dag snauhogges det selv internasjonalt verneverdig «gammel gammelskog» der flere av disse artene har sine siste viktige tilholdssteder. Det skjer fordi myndighetene har laget et smutthull i næringens miljøsertifisering som gjør at de kan omgå og ignorere selv internasjonale naturverdier og flatehogge slik skog. Tømmeret selges som statssubsidiert miljøsertifisert tømmer under parolen «det grønne skiftet».

Skogbrukets negative påvirkning på artsmangfoldet er så allment etablert kunnskap i forskningsverdenen nasjonalt og internasjonalt at det er pensum for førsteårsstudenter på høyere utdanning. Så kan vi lure på hvorfor NIBIO med jevne mellomrom kjøper spalteplass hos forskning.no med ensidige solskinnshistorier om skog, eller hvorfor Landbruksdirektoratet og Landbruks- og matdepartementet i praksis kun tufter skogforvaltningen på NIBIO.

Stikkordet er det som framstår som en ukultur, en ukultur Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi pekte på allerede i 2004, men siden har unnlatt å følge opp. Det er på tide å brette opp ermene.

Publisert

Kongsbergs planlagte turistmagnet er et monument over grønnvasking

Helt siden barna våre var små, har jeg forsøkt å lære dem om natur og miljø. Om å ta bærekraftige valg. Men det jeg har lært dem, må ha vært feil.

Når jeg leser om planene for nærturområdet vårt i Gruveåsen i Kongsberg kommune, er det tydelig at jeg ikke har skjønt hva ordet bærekraft betyr. Kommunen, AS Parks og Statskog har nemlig planer om å utvikle det lokale skisenteret til et anlegg for internasjonal ski- og sykkelturisme midt i den nasjonalt verneverdige skogen i Gruveåsen. Og de kaller satsingen «bærekraftig utvikling».

Skogene rundt Kongsberg ble drevet svært hardt da gruveeventyret tok fart på starten av 1600-tallet, og Gruveåsen ser ut til å ha blitt snauet helt ned for omlag tre hundre år siden. Men så skjedde det noe spesielt. Siden har trærne i store deler av Gruveåsen nemlig fått vokse mer eller mindre uforstyrret og er i dag Kongsbergs viktigste nærturområde. Ja, i dag er det så mange kjempefuruer i den unike i skogen i Gruveåsen at du faktisk må til Femundstraktene eller Pasvik for å finne noe som likner.

Etter århundrer med rovhogst har bare noen få promille av den norske skogen naturverdier som det vi ser i Gruveåsen i dag. Derfor er skogen foreslått fredet mot hogst og utbygging som vil være i strid med Norges internasjonale forpliktelser om å ta vare på artsmangfoldet.

Kongsberg kommune, Statskog og AS Parks liker åpenbart en utfordring. I stedet for å legge tilrette for bærekraftig turisme utenfor det foreslåtte verneområdet, slik rapporten «Skånsom reiseutvikling i Gruveåsen» foreslår, vil de tvert imot gjøre det midt i området med nasjonalt viktige naturverdier. For som kommunen skriver til Statsforvalteren fordi de er bekymret for at et vern vil ødelegge de omfattende planene i den verneverdige skogen: «Natur og kulturminner utgjør selve substansen i det tilbudet og den destinasjonen aktørene ønsker å utvikle for rekreasjon, historieformidling og aktivitet».

Der jeg ser mosegrodde skogsrom du kan gjemme deg bort i, ser kommunen, AS Parks og Statskog «utviklingsrom». Jeg skulle ønske noen hos kommunen, AS Parks og Statskog kunne forklare meg og barna mine hvordan de skal utvikle de gamle kjempefuruene, hønsehaukens reir, blåbærlyngen, steinsoppen og tiurleikene. Hvordan vil de utvikle kongeørnens jaktmarker, bekkene og de gamle gaddene som står der som sølvskimrende skulpturer, eller alle de fine stedene du kan sette opp teltet eller tenne bål i høsttåka, langt unna veier, tette plantasjer og nakne hogstfelt?

Jeg lurer på om svaret er å finne i kommunens miljøsatsing Miljøfyrtårn, Norges mest brukte sertifikat for virksomheter som vil dokumentere sin miljøinnsats og vise samfunnsansvar. Stiftelsen Miljøfyrtårn jobber for å gjøre bærekraft «konkret og lønnsomt», som de skriver på sine nettsider.

Jeg har lett lenge etter Kongsbergs miljøfyrtårn. Jeg har lett i dammen som er fylt opp for å bygge dagligvarebutikk, den dammen som før huset de rødlistede storsalamandrene. Jeg har lett i Efteløt, der elvebredden ved Numedalslågen er ryddet for løvskog og fylt opp med digre sprengstein for å lage villakvarter.

Jeg har lett langs den tre kilometer lange ruta jentene og jeg pleide å gå gjennom skogen hjemmefra og til fisketjernet da de var små, den ruta som i dag er vekk, utradert da skogen ble snauet ned for å gi plass til hogstfelt, europaveien, næringspark, utvidelsen av motorcrossbanen, nye boligfelt og vannreservoar.

Jeg har lett der Statskog snauhogde naturstien i Funkelia, nederst i Gruveåsen. Jeg har lett der myrene har blitt gravd opp for å gi plass til boliger og næringsbygg. Ja, jeg har saumfart alle de enorme naturområdene som har gått tapt siden vi flyttet hit til byen for 17 år siden, men jeg har fortsatt ikke sett skyggen av tårnet.

Kanskje miljøfyrtårnet rett og slett ikke er bygd ennå? Kanskje kommunens store plan er å bygge miljøfyrtårnet sitt midt i vårt viktigste nærturområde, indrefileten til Kongsbergs turfolk, den nasjonalt verneverdige skogen på Gruveåsen?

Der kan tårnet stå som en turistmagnet rett ved siden av den planlagte skiheisen, snøkanonene, alpinløypa, parkeringsplassen, utleiehyttene, varmestua og sykkelløypene, et miljøfyrtårn som skal kunne ses helt fra Gardermoen. Hit kan begunstigede internasjonale turister med de rette bærekraftige holdningene transporteres med fly som går på biodrivstoff fra matfatet til fattigfolk fra sørlige himmelstrøk. Siden kan turistene fraktes til Kongsberg, der de skal bruke de bærekraftige pengene sine så det klinger grønt i kommunekassa.

Høyt oppe på toppen av Gruveåsen, der den nasjonalt verneverdige skogen en gang var, skal tårnet lyse opp og vise alle vordende grønnvaskere i landet hvordan vi kan gjøre bærekraft «konkret og lønnsomt», grønnvaskere som siden kan lære kunsten videre til sine barn. Slik kan vi bli en hel nasjon av grønnvaskere i et rent og pent og striglet land med parkeringsplasser og plantasjer, heisanlegg og hogstfelt rensket for besværlig natur som stikker kjepper i hjulene for bærekraften vår.

Publisert

Når vår nasjonalidrett gir aktiv dødshjelp til seg selv

Det går tilsynelatende eventyrlig godt med norsk langrenn. Pallen tapetseres nå så ofte av rødt, hvitt og blått at vi nesten er skuffet om det kun er én nordmann i topp tre. Ja, den norske dominansen er så ekstrem at mange skifrelste er bekymret for rekrutteringen til langrennssporten i utlandet. Men det er noe helt annet vi burde være bekymret for. Framgangen dekker nemlig over at vår kjære nasjonalidrett er alvorlig syk.

Nei, det handler ikke om at idretten er så hard mot lungene at våre fremste skiløpere må ta astmamedisin forebyggende, eller at jakten på stadig bedre glid med fluorkarboner etterlater horder av hjerneskadde mus og syke smørere langsmed løypene. Det er enda mer dramatisk. Det handler om selve sportens fundament. Nasjonalidretten vår er i ferd med å forsvinne i en pøl av skittent smeltevann.

Det er umulig ikke å legge merke til det. Den ene fattige snøvinteren avløser den andre i Europa og Norge. Stadig oftere må skiløperne gå på smale striper av gråhvite, slapsete rester av snø som snirkler seg over svarte jorder eller golfbaner i regnet.

Bare de siste tretti årene har vinteren i Oslo blitt tre uker kortere. Så hva gjør vi da? Vi tilpasser oss! «Vil ikke snøen komme til meg, må jeg komme til snøen», tenker vi og kjøper hytte i snøsikker høyde på Sjusjøen og kjører og flyr fra snøflekk til snøflekk i Norge og Europa (enhver juniorløper med respekt for seg selv skal jo uansett på høydeopphold i Alpene).

I skianlegg i selv de minste avkroker durer og går det energikrevende snøkanoner i døgndrift for å forlenge sesongen mest mulig i begge ender, og om ikke det er nok kan vi alltids kjøre til skihallen. Alt sammen er paradoksalt nok med på å bære ved til bålet. Den globale oppvarmingen bare øker.

Skogbruk og langrenn er tett sammenbundet historisk sett. Da Gjermund Eggen ble gullmedaljegrossist i ski-VM i 1966, føyde han seg inn i en treningstradisjon der skogsarbeid i flere tiår hadde dannet grunnlaget for prestasjoner i skisporet. Den tiden er over. Øks og sag er byttet ut med pulsklokke og laktatmåler.

Men skognæringen er fortsatt en viktig alliert av skiidretten. En gang var ski noe som gjorde oss i stand til å gå utenfor allfarvei. Nå kan vi stort sett bare gå på vei. De gamle, smale skogsløypene er så humpete og ujevne at de krever masse snø for å kunne preppes med maskiner.

Da er det godt at vi har det moderne industriskogbruket med sine sterile monokulturer og det stadig tettere nettverket av skogsbilveier som gjennomskjærer de norske skogene på kryss og tvers. Skogsbilveiene trenger nemlig knapt nok snø før det kan preppes løyper på dem.

Glem alt om nasjonalromantikk. Der det å gå på ski tidligere var uløselig knyttet til naturopplevelse, er naturen ikke lenger så viktig. «Har du sett ett redwood-tre, har du sett dem alle», sa Ronald Reagan og mente det bare var å måke ned de gamle, majestetiske kjempene i California. Jeg er sikker på at han hadde sagt det samme om norsk skog. Vis meg den granplantasje eller det hogstfeltet som ikke ser pent ut med litt snø på. Og har vi ikke skogsbilveier, er det alltids en gammel historisk kjerrevei vi kan frisere litt med gravemaskin.

I dag er det nemlig hverken smøreklosser eller skiskraper som danner grunnlaget for suksess i langrennssporten, men gravemaskiner og lastbiler. En gang ventet vi i åndeløs spending på at Gjermund Eggen skulle dukke opp bak grantrærne i skogen. Nå har vi fraktet den våte snøen ned i byen og venter på at skiløperne skal komme rundt hushjørnet. Når været ikke lenger gidder å være på lag og gi oss snø der vi vil arrangere konkurranser, henter vi nemlig likegodt snøen selv så osen av diesel ligger tjukkere enn Kollen-tåka.

Men dette handler i virkeligheten om mer enn den gamle, gode nasjonalsporten vår. Når Norges nærmest ustoppelige suksess i sporet dekker over en sport som smelter vekk sitt eget fundament, er det egentlig bare et sørgelig speilbilde på hvordan verdens velstand ser ut til å vokse til himmels mens vi ubønnhørlig ødelegger vårt livsgrunnlag. Langrennssporten er syk fordi samfunnet vi har skapt ikke er, ja, ikke er helt friskt. Og akkurat som ved livsstilssykdommer, må endringen starte med oss selv.

Publisert

Vi snakker mye om skam i miljødebatten. Burde vi heller snakke om sex?

De færreste liker at folk fiser uhemmet ved middagsbordet eller tisser i svømmebassenget. En gang var det å røyke sett på som attraktivt. Nå? Ikke så veldig. Kan det å leve liv som ikke er miljøvennlige bli en turn-off i framtiden?

Dersom alle hadde levd som oss nordmenn, hadde vi trengt tre og en halv jordklode. Sist jeg sjekket, fantes det bare én. Likevel er valgene i hverdagen vår ofte langt fra bærekraftige. Svaret på paradokset ligger i genene våre. Der ligger også løsningen. Det handler om seksuell seleksjon, den oversette lillesøsteren til Darwins evolusjonsteori om naturlig utvalg.

De fleste av oss er godt klar over at den kombinerte effekten av klimakrisen og naturkrisen vil endre verden som vi kjenner den i løpet av få tiår. Vi vet det, selvsagt vet vi det, og lever med den der kjipe, dårlige samvittigheten lurende i bakhodet 24/7. Da er det godt å ha statsminister Erna Solberg.

«Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt», sier Erna, og vi takker henne, trøste og bære, som vi takker henne, til og med de som ikke har stemt på henne, for Erna gir oss alibiet. Erna fjerner den dårlige samvittigheten.

«Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt», repeterer vi, syngende, nynnende, som et beroligende mantra, og kaster plastavfallet i riktig dunk på kjøkkenet med den ene hånda mens vi trykker ok på bestillingen til årets andre Syden-tur på telefonen med den andre. Bare vi gjør litt, har vi gjort vårt, tenker vi. Men Erna tar feil. Det er ikke nok. Det monner som å forsøke å slukke brannen i huset ditt med en kaffekopp.

Joda, stemmer vi på de riktige politikerne, kan vi forhåpentlig få til noen av de nødvendige endringene på systemnivå. Men politikerne er på etterskudd med tanke på endringene som må til. Hva vi gjør i hverdagen og på fritiden er en svært stor del av utfordringen. Det er med andre ord du og jeg som sitter med nøkkelen.

Vi vet det og vil så veldig gjerne gjøre det riktige. Likevel roter vi det til. Hvorfor? Fordi hva som føles riktig her og nå avhenger av hvilken del av vår urgamle biologiske arv vi velger å lytte til, biologiske mekanismer skapt i en tid da vi ikke var kledd i allværsjakker med sofistikert membranteknologi, men i skinnfeller. Den gang da det å samle redskaper og raske til oss ressurser var helt sentralt for vår overlevelse og kanskje også som del i spillet om å kapre gunsten til en eventuell make.

Hjernen vår belønner oss med lykkerus så snart vi anskaffer oss noe nytt, men den gode lykkerusen fortaper seg raskt, for ellers ville vi slutte å strebe etter nye ting. Dermed virvler vi rundt i en evig runddans med en konstant trang til å skaffe oss større hus og hytter, biler og båter og ting og tang.

Det utnytter reklamebransjen til fulle. Utfordringen er at det er et nullsumspill. Hvis noen stiger i materiell status, vil vi andre gjøre alt for å komme etter. Slik spinner forbruket ut av kontroll, selv om vi fint kunne klart oss uten veldig mye av det vi anskaffer oss.

Men vi har også en annen biologisk arv. En arv som handler mer om hvem vi er enn hva vi har i kampen om å vinne vår utkåredes gunst. Og det som regnes som en av de mest attraktive egenskapene hos mennesker, hvis ikke den aller mest attraktive, handler om altruisme: Det å stille opp for fellesskapet, å være selvoppofrende og uselvisk, alt sammen trekk som var helt avgjørende da vi levde i små stammesamfunn.

I dag er det ikke i like stor grad slik. Vi drukner i mengden. Dugnad har gått ut på dato. Dermed vinner den delen av vår arv som handler om å raske mest mulig til seg. Vi innkasserer gevinsten hver for oss, mens miljøbelastningen fordeles på samfunnet. Men vi kan bryte den onde sirkelen.

Det er nemlig fullt mulig å ta kontroll over den delen av vår biologiske arv som får oss til å overforbruke ressurser. Det skjønte stoikerne for over to tusen år siden. Da kan vi gjøre noe med de tre store: droppe flyet, spise mindre kjøtt og bruke kollektivt og sykkel fremfor bil. Ja, og roe ned kjøpefesten.

«Men det vi gjør i Norge monner som en dråpe i havet», sier du kanskje. Ja, men mange nok dråper kan starte en flodbølge. Noen må bare være de første dråpene.  Tendensen er der allerede. Bare se på alle virksomhetene som grønnvasker så det skitne såpevannet spruter veggimellom.

Det er ikke lett, det å begrense seg, absolutt ikke, men om du får det til, ligger det en egen glede og lykke og venter i det enkle livet. For lykkeforskningen er klar: Det som gjør oss lykkelige er ikke ting, men en hånd å holde i og et hjerte å knytte seg til.

Om du virkelig får en make på kjøpet, vet jeg ikke. Du sparer i hvert fall antakelig en god del penger på veien, og hvis tid er penger, ja, da må vel penger være tid, tid du kanskje kan bruke på å leve et mer eventyrlig liv enn du gjør i dag – uten å ta knekken på kloden?

Det er umulig å si sikkert om det å leve bærekraftig kommer til å framstå som attraktivt, ja, sexy om du vil, og om det å leve miljøfiendtlig kommer til å bli en skikkelig turn-off. Men én ting er sikkert. Jeg tror det er vårt eneste håp.

Publisert

Urørt natur og egoistiske eventyrere

Vill urørt natur

Nå er det ikke tvil lenger. Eventyreren Stein P. Aasheim begynner å gå ut på dato. Han hang kanskje i Trollveggen i sin tid, men han henger definitivt ikke med i tiden. Tau og sikringer er ut. Nå er det broer og gondoler som gjelder. Det handler om tilrettelegging.

«Skal fjellheimen berre vera for dei få?», spør ordfører Anders Vatle. Egoisten Aasheim har i hvert fall hatt fjellene for seg selv lenge nok. Hva med å unne eldre og bevegelseshemmede, spedbarn og mødre med bekkenløsning de samme opplevelsene som han selv har nytt godt av gjennom et langt liv i det fri?

«Når vi åpenbart ikke lenger kan leve av å pumpe olje opp av Nordsjøen, må vi ha noe annet å leve av. Da er kanskje turisme et godt alternativ?» skriver turbokforfatter Kai A. Olsen og sikter til cruisenæringen. Det er et godt poeng. Hva er vel mer naturlig enn å erstatte én miljøfiendtlig næring med en annen miljøfiendtlig næring?

Olsen har flere gode poeng: «Lever vi av å bygge cruiseskip må vi vel også akseptere at de besøker norske fjorder.» Og har vi cruiseskip, må vi ha gondoler. Eller så kommer jo ikke cruiseskipene. Eller noe sånt.

Men altså: Tåler du ett inngrep, tåler du ett til. Tåler du en sherpa-sti, ja, så tåler du vel også en gondolbane. Hadde Aasheim satt seg inn i den stramme ruteplanen til cruiseskipene, ville han sikkert også forstått at travle turister uansett ikke har tid til å holde på med de gammelmodige greiene hans.

Vi må være på vakt overfor forskjells-Norge. Hvis skognæringen kan snauhogge internasjonalt verneverdig skog og selge tømmeret som bærekraftig, må vi vel også kunne kalle cruisenæringen bærekraftig? Folk kjører dessuten bil til turistattraksjonene. Hvorfor kan vi ikke da likegodt fly turister inn fra den andre siden av kloden og la dem få oppleve landet vårt fra cruiseskip?

Snart kommer hybridskipene som seiler på frityrolje fra byssa, og om ikke det er nok, har vi jo alltids strøm. Joda, kanskje det blir rift om strømmen i fremtiden, men da får vi bygge noen flere vindturbinparker. Vi har uansett nok av fjell vi likevel ikke kan tjene penger på.

Helt ærlig: Aasheim har levd av opplevelsene sine i urørt natur lenge nok. Nå må vi som lever av å selge tilrettelagt natur få vårt. Når vi først skal sikre Vøringsfossen, burde det være det naturligste i verden å bygge en stålbro som minner om et kollapset byggestillas tvers over Norges mest besøkte naturattraksjon.

Naturlig skjønnhet, sier du? For noe romantisk sludder. La oss sminke henne hardt og selge henne til høystbydende. Skal liksom bare linedansere ha gleden av å oppleve fossen fra Måbødalens midte?

Nei, det er godt det ikke er egoisten Aasheim som har stått for planleggingen i Fossli. Han skjønner seg åpenbart ikke på penger. Hadde han skjønt seg på penger, ville han også sett potensialet i å tilrettelegge for seilas med småbåter, vannscootere og hjuldampere på Hardangervidda. Da kan vi få en flott vei innover i nasjonalparken i samme slengen.

«Atlanterhavsveien, en av de mest besøkte attraksjonene i Norge, er som navnet sier, en bilvei. Ingen la merke til disse øyene før veien kom», skriver Olsen. La oss gjøre det samme for Hardangervidda nasjonalpark! La oss lage attraksjonen «Hardangerviddaveien» og dra den helt ut på viddene så fylkesmenn og andre festbremser skvetter veggimellom.

Vidda er både flat og kjedelig. Da synes inngrepene på lang avstand. Det er viktig. For som Olsen skriver: «Vi kan også stille spørsmål ved om ‘urørt natur’ er det som selger best.»

Sa du glassheis opp Trollveggen? Nydelig idé. Jeg kjenner en god investor. Et eller annet skal vi jo leve av etter oljen.

Publisert

Spleiselag for skogen

Jeg er ikke overtroisk, Virkelig ikke. Jeg kan likevel la meg forbløffe over utrolige sammentreff. Som i mai i år. Jeg tror det var omtrent midt på måneden, og jeg var ute og lufte hunden i nærskogen. Det var det sånn sett ikke noe uvanlig ved, jeg er jevnlig ute og lufter ham i skogen både to–tre ganger i løpet av en dag, men akkurat denne dagen, på vei hjemover, da jeg gikk mellom de store furuene i blåbærskogen, slo det meg hvor fin skogen her egentlig var. Steingjerder på kryss og tvers var tegn på at skogen kanskje en gang hadde vært ryddet og omdannet til beitemark. Om det hadde vært helt trebart, eller om det fortsatt stod furuer og bjørketrær inne på beitene, det vet jeg ikke. I dag var det i hvert fall få spor igjen etter den epoken. Furuskogen stod høyreist med unge og eldre trær om hverandre på et frodig dekke av blåbærlyng. Med andre ord en skog som hadde forynget seg selv, og ikke en plantasje. Naturskog. Den grove sprekkebarken på enkelte av de største furuene ga bud om aldre på hundre og femti, ja kanskje to hundre år, eller mer.

Nærskogen.

Skogen var ikke bare fin. Den var også hogstmoden. Og det var da jeg innså det. At den lille skogen vi hadde brukt så mye tid i sammen med barna våre, til bærplukking og soppturer, til overnattinger i telt og i snøhule, til oppdagelsesturer og bålkos, skogen som jeg hadde brukt til et bokprosjekt om barn og friluftsliv og til reportasjer i A-magasinet, det var da jeg innså at den lille skogen kanskje en dag ikke ville være her mer. Digre hogstflater bare noen få hundre meter sør og boligbygging bak huset hadde år for år spist seg inn i den. Bit for bit. Selv bor vi i det som en gang var blåbærskogen til naboene i sør. Men hva om vi gikk sammen, tenkte jeg, hva om vi laget et spleiselag? Samlet inn penger til skogeieren for å la ham eller henne la skogen stå? Hvor mye var jeg villig til å betale for å beholde skogen? Tusener? Titusener?

Da jeg åpnet verandadøren neste morgen, hørte jeg en foruroligende lyd inne fra skogkanten. Lyden av motordur og den tørre, knasende lyden av furugreiner som ble brukket og splintret. Skogen ble hogd. Ikke bare hogd. Den ble utradert. De neste ukene gråt jeg inne i meg hver gang jeg luftet hunden.

Nærskogen på samme sted som over – etter hogst.

En naiv tanke, tenker du kanskje, dette med spleiselaget, og ja, jeg skal innrømme at det er litt naivt, men likevel: Skog har en verdi utover verdien av tømmeret. For de flere hundre beboerne i området var skogen et åndehull i hverdagen. For barna på skolen og i barnehagen var den en lekeplass og en læringsarena. Men først og fremst hadde skogen en verdi for alle artene som levde i den. Ikke bare trærne, men alle artene som var avhengige av trærne. Bare spør hakkespettpappaen, som jeg en gang i blant ser fly tvers over hogstfeltet, der den pleide å finne mat til familien sin blant de gamle furuene. Årringene på stubbene avslørte at de eldste var to hundre år gamle.

Jeg har prøvd alt jeg kan å finne noe positivt ved slagmarken bak huset. Prøvd å tenke at selv om det ser ut som om en panserbataljon med stridsvogner har meid ned skogen og harvet opp myrene, så har det blitt mer utsikt. For det har det. Nå kan vi se helt til steinbruddet og grustaket et par kilometer unna i øst. Men når jeg forlater den knastørre, nakne hogstflata i den steikende sola, krysser steingjerdet og går inn i den svale storstua av trær inne i den siste lille skogresten som fortsatt står igjen, da klarer jeg ikke lure meg selv. Jeg ville gitt mye for å hatt den gamle skogen her fortsatt. Virkelig mye. Tusener? Nei. Titusener.

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave