I fjor høst kom den nye rødlista, oversikten over alle de truete artene i Norge. Da ble det igjen et forferdelig mas om alle disse såkalte rødlisteartene. Heldigvis har vi fått en regjering som ser stort på internasjonale avtaler og i stedet kjemper for å sette vanlige arter først.
Tenk bare på ulven, en art som helt åpenbart gjør livet surt for en rekke vanlige arter. Tar den ikke sau, tar den elg, og når den har tømt reviret sitt for elg, er det ikke godt å vite hva den tar, men det er i hvert fall helt sikkert noe vanlig. Og det kan vi ikke ha.
Det ser heldigvis ut til at regjeringen har funnet en løsning som både sørger for at den kritisk truete ulven forsvinner fra rødlista og samtidig tar vare på vanlige arter. Løsningen? Å knerte alle ulvene. Vips, så er ulven ute av rødlista, og vi kan konsentrere oss om vanlige arter.
Etter ulvene venter samme medisin på de sterkt truete artene bjørn, jerv og gaupe. Der India har de menneskeetende tigrene sine, har vi langt større problemer. Gaupa er med sine omtrent tjue kilo en skikkelig, unnskyld uttrykket, ulv i fåreklær og en kjempeutfordring. Gaupa spiser nemlig også vanlige arter. Det går ikke. Det er jo vanlige arters tur.
Da er det godt at rovviltnemndene våre har mål om å få skutt bort 1/5 av bestanden på omtrent 400 dyr i år. Nå ønsker ikke jeg å være kritisk, men her kunne de med fordel tatt hardere i.
Der Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet kanskje er litt sendrektige, er det andre som er mye mer frampå i kampen for vanlige arter. Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratet har i en årrekke gjort en kjempejobb i kampen for å ta vare på vanlige arter i skogen og fortjener skryt. Det er nemlig ingen enkel jobb.
I skogen finner vi ikke bare flest vanlige arter, men også flest truete arter. Altså er det mange arter som må ekspederes ut av rødlista i kampen for å sette vanlige arter først.
Pliktene for embetsverket har også vært med på å gjøre jobben vanskelig. Du vet, ting som, jeg siterer: «Faglig uavhengighet og objektivitet er nødvendig for å sikre gode beslutninger og innbyggernes tillit til forvaltningen.»
Når departementet ikke har funnet støtte til praksisen sin i gjengs forskning, har de heldigvis hatt Norsk institutt for bioøkonomi, Nibio, departementets helt egen kunnskapsfabrikk. Med dem på laget har departementet i tett samarbeid med skognæringen lykkes imponerende godt i å bøye og tøye skogloven og senere også naturmangfoldloven slik at vanlige arter settes først og forekomsten av rødlistearter reduseres.
Det er et fantastisk stykke arbeid. Flatehogst, den driftsformen som er best i stand til å ta knekken på rødlistearter, brukes for eksempel i dag på nesten all hogst.
For å få solgt tømmer i utlandet må det spares bittesmå områder der rødlisteartene kan leve i fred. Heldigvis har forvaltningen sørget for at disse såkalte nøkkelbiotopene er så små at det som er av forskning tyder på at rødlisteartene vil dø ut over tid, helt av seg selv, uten at vi trenger å gjøre noe. Genialt!
Nå er det ikke nødvendigvis slik at det i det hele tatt er noen rødlistearter i nøkkelbiotopene, for siden det er vanlige arter som skal prioriteres, har Nibio, skognæringen og departementet laget en kartleggingsmetodikk der du ikke trenger å være en sånn fagutdannet biolog med økologisk bomullsanorakk, lupe og termos i sekken for å kartlegge miljøverdier i skog. Det holder med et helgekurs, og når du kartlegger, trenger du ikke bry deg om rødlistearter, men kan nøye deg med sette av litt gamle og døde trær her og der sånn at tømmerkjøperne i utlandet blir fornøyde.
Dersom næringen skulle være så uheldig at noen av disse irriterende biologene med økologisk bomullsanorakk, lupe og termos i sekken har vært på tur og funnet rødlistearter i skogen som skal hogges, har departementet sørget for at skogen likevel kan flatehogges så rødlisteartene spruter mellom treleggene. Skognæringen får nemlig lov til å bruke sin helt egen ekspert til å vurdere om det trengs å ta hensyn til artene, og eksperten trenger ikke ha noen formell biologisk kompetanse i det hele tatt. Slik kan skog med selv internasjonalt truete arter snauhogges og selges som miljøsertifisert tømmer. Imponerende arbeid!
Da er det trist å se at Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi, Riksrevisjonen, Økokrim, professorer og biologer med økologisk bomullsanorakk, lupe og termos i sekken opp igjennom årene har kommet med krass kritikk av departementet. Ville det ikke vært mer på sin plass å heller heie fram et departement som har tatt kampen for vanlige arter i egne hender og gjort livet surt for de brysomme rødlistartene, helt uavhengig av hvilke folkevalgte som har sittet i regjering?
Når vi forhåpentlig snart er ferdige med å kvitte oss med vår felles naturarv, syns jeg vi bør oppmuntre regjeringen til å gjøre det samme med kulturarven. La oss begynne med Nasjonalbiblioteket: Ut med Ibsen og inn med kiosklitteraturen under parolen «nå er det vanlig bøkers tur!»