Kategorier
Inspirasjon

Zen på boks

Søndag. Grått, vått, mørkt. Akkurat som det meste av november. Det er kanskje bare et par timer med dagslys igjen. Det holder i lange baner. Vi pakker en sekk med pinneved, bålbrenner, kakao, kopper, teppe og et liggeunderlag og setter kursen inn i nærskogen.

Det virker som om Banjo vet hva som skal skje, og de korte beina går ekstra fort. Vi finner en liten gresslette mellom trærne tjue minutter hjemmefra …

… dumper over det som antakelig er årets siste kantareller …

… og gjør klar til å fyre bålbrenneren.

Og så skjer det magiske, som om gråværet plutselig trekker seg tilbake rundt oss. Det er ikke et bål, det er ikke en primus, kanskje snarere noe midt i mellom. Det er uansett ikke så viktig. Det viktige er hva som skjer idet flammene tar tak nede i den lille bålbrenneren.

Jeg tror jeg best kan beskrive det ved å gå litt tilbake i tid, til en liten tekst jeg skrev for godt og vel et år siden den tunge dagen etter en lang våkenatt:

«Det lå litt i kortene. At det skulle bli en søvnløs natt. Enda en sak om klima i media. Denne gangen om en som hadde gitt opp håpet om at vi skulle klare å nå klimamålene. Kanskje det traff meg fordi jeg kjente meg igjen, for jeg har ikke troen på at vi klarer å begrense temperaturen til hverken halvannen eller to grader, ja, kanskje ikke tre grader heller.

Så da lå jeg der, da, på natta, og tenkte på boka jeg hadde skrevet om den norske skogen, og begynte å gruble på nye prosjekter.

Jobben med skogboka har gitt meg fantastiske opplevelser, men også sorg da jeg etter hvert skjønte hvor ille det egentlig står til i den norske skogen.

«Hvis jeg vil tjene penger, bør jeg skrive guidebøker», tenkte jeg. «Den store teltboka». «Norges fineste leirplasser». Sånne ting. Men et sted der inne i meg bor fortsatt den unge mannen på seksten år som er medlem av Natur og Ungdom og skal redde verden, og den unge, kanskje litt naive mannen sa til meg at jeg vel heller burde fortsette å skrive om natur og miljø, det er jo det som er viktigst i dag.

Joda, tenkte mannen på snart 46, men det har omkostninger å skrive om miljøet. Jo mer du graver i faglitteraturen, desto mer skjønner du hvor det bærer. Og da blir du trist. Ordentlig trist.

Sånn gikk natta. Ikke rart jeg ikke fikk sove. Jeg bestemte meg allerede før jeg stod opp. Jeg måtte ut. Uansett hvor trøtt jeg var. Jeg kom meg opp før det ble lyst, spiste en rask frokost, pakket et liggeunderlag, litt kakao og den lille bålbrenneren og travet ut døra med Banjo.

Etter et par kilometer var vi framme ved den lille skrenten i den gamle furuskogen ned mot bekken. Jeg samlet litt kvist og fyrte den runde bålbrenneren på størrelse med en kaffeboks. Og der, allerede før vannet kokte, før kakaoen var dampende klar i koppen, allerede der visste jeg at dette, dette kom til å bli en knakende fin dag.

Noen ganger er fyring av litt småkvist alt som skal til. Bålbrenneren. Zen på boks.»