Dette bør du vite før du drar på langtur

Norge på tvers vannveien

Noen definerer en langtur som en tur som er så lang at du må ha med negleklipper. Andre mener at en tur som er lengre enn en helgetur, er en langtur. Lengden er ikke så viktig. Det viktigste er at du kjenner på den fine følelsen av å være underveis så lenge at det å være på tur kjennes som hverdag. I hvert fall for en stund.

Vi hadde faktisk med oss negleklipper da vi padlet Norge på tvers fra Eidfjord til Drammensfjorden via Hardangervidda.
Firbeinte setter også pris på å dra på langtur.

Det går et opplagt skille mellom det å være på dagstur og det å dra på overnattingstur. Når de som er på dagstur er på vei hjemover, har du bare såvidt begynt turen når du skal sove ute. Én natt i det fri er helt klart et lite eventyr i seg selv. Men likevel, når du skal overnatte én natt ute, er det ikke så farlig om du blir litt våt, kald eller sulten. Du vet jo at du uansett skal hjem til varm dusj, kjøleskap og seng allerede neste dag.

Det er mulig det ikke er vitenskapelig bevist, men jeg våger likevel å påstå at mat smaker bedre på tur. Alltid.
Og selvfanget …
… og selvplukket mat smaker definitivt aller best.

Skal du sove ute to netter, skjer det noe magisk. Aller sterkest er følelsen om du vet at du neste dag skal pakke ned leiren, bevege deg videre og slå leir et nytt sted. To netter ute er nemlig det første skrittet til livet på loffen og en tilværelse der du ikke riktig vet hva de neste dagene vil bringe. Og for hver overnatting du legger til, øker følelsen av eventyr.

Sykkelen er en fantastisk frihetsmaskin. Vind i håret, sol i ansiktet og ryggen fri. Det holder i lange baner.
Norge på tvers på sykkel på en dag da veien ble til en langstrakt blomstereng.

Barn som er vant til å være ute på tur, er klare for lengre turer så lenge det skjer på deres premisser. En viktig regel for alle turer, enten det er med eller uten barn, er at turen tilpasses den med minst erfaring og forutsetninger. Det handler kort og godt om å legge til rette for at alle skal kunne føle mestring og ha en fin tur. Noen setter mest pris på leirlivet, andre er mer opptatt av å søke mot nye horisonter.

Ingen tvil om at aking på pulk var en vinner underveis Norge på tvers på ski.
Lat morgen et sted Norge på tvers.

Vi er selv glad i lange turer og elsker når vi får muligheten til å være ute fem–seks dager eller lenger. Det betyr ikke at vi har sluttet å dra på korte turer, tvert imot. Der vi må vente med de lange turene til ferier, hjelper de korte nærturene oss med å dulme abstinensene til vi er klare for ny langtur. For det er viktig å få sagt det: Har du først fått sansen for livet på loffen, er det vanskelig å leve uten. Nå er du advart.

Inspirasjonsfilm om friluftsliv med sykkel

Huske du følelsen da du lærte deg å sykle? Frihetsfølelsen? Den følelsen bærer jeg fortsatt med meg. Ja, jo gråere skjegget mitt blir, desto gladere blir jeg i sykkelen. Sjekk filmen under og se hvorfor:

Slik gjør du lavpunktet til et høydepunkt

Vintersolverv

Høst er bra. Et fyrverkeri av farger, frisk luft og bål, og mygg, knott og klegg har gitt seg for sesongen.

Gleden varer til november. Jeg hater november. Grått, vått og tåkete. Jeg forsøker å overbevise meg om at november byr på fint fotovær, for det er jo sant, grått er flott og stemningsfullt som bare pokker. Det holder bare ikke.

Det handler om lyset som sakte svinner, dag for dag, og en dag er det ikke bare en slitt metafor, men virkelighet, oppe i hodet. Bang! Novemberblues. Og akkurat som skogen rundt meg stopper opp og går i dvale, gjør jeg det samme, eller skulle i hvert fall ønske jeg kunne gjøre det samme, pakke meg inn i et ullteppe med en bok i hjørnet av sofaen, gå i hi, men jeg kan jo ikke det.

Så da starter i stedet Den store nedtellingen, den som skal løfte meg fram gjennom mørket og ut på den andre siden. November blir desember, og desember er sikkert bra, den, men det er særlig én dag i desember som stikker seg ut. Det handler om dagen før dagen før dagen. Eller, egentlig om natten før natten før natten. 21. desember. Vintersolverv. Årets lengste natt. Lavpunktet.

Med jevne mellomrom har vi gjort denne natten over alle netter til et av årets høydepunkter, pakket med oss sovepose, liggeunderlag og lykter, vandret inn mellom trærne til en lysning og tent bål, pakket oss inn i ullpledd, varmet mat, kokt kakao og kanskje fått et glimt av stjernene. Når vi legger oss denne kvelden, årets lengste kveld, da legger vi oss med forvisning om at neste dag, og dagen etter, og dagen etter dagen etter dagen, blir litt lengre, litt lysere, litt bedre.

Derfor bør du være varsom med å dra på tur i gammelskogen

Denne uka dro min bedre halvdel og jeg på overnattingstur i nærskogen. Jeg velger å kalle det nærskogen selv om skogområdet var en håndfull kilometer unna. Hvis vi hadde villet, kunne vi strengt tatt gått fram og tilbake på én dag. Joda, det hadde blitt en lang dag, men det viktige er at vi ikke hadde trengt bil eller sykkel for å komme oss dit.

Morgen i nærskogen
FØR SOLOPPGANG I NÆRSKOGEN. Et kvarters gange fra rekkehuset, så er vi i vår egen verden.

Det å ikke ha bil, gjør noe med ditt forhold til nærskogen, den skogen du altså kan nå på dagstur til fots. Har du bil, kan du bare sette deg ned bak rattet og kjøre i vei. En time senere kan du være milevis unna. Da blir nærskogen ikke fullt så viktig. Har du ikke bil, er det helt omvendt. Da blir nærskogen svært viktig.

Nærskog
OVERNATTINGSTUR I NÆRSKOG. Vi har flere «hemmelige» jordbærsteder med små skogsrom vi kan forsvinne i, bare en kilometer eller to hjemmefra.

Min familie og jeg har vært priviligert med skog rundt rekkehuset vårt i to–tre himmelretninger i de årene da jentene våre var små. I dag er det bare små rester igjen etter at skogen har gått tapt til boligutbygging, snauhogster, næringsarealer og ny E134. Akkurat boligutbygging skal jeg ikke snakke så høyt om. Rekkehuset vårt står i det som en gang var blåbærskogen til de som bor i villakvarteret sør for oss. Ett eller annet sted skal jo folk bo.

Det var en gang en skog
DET VAR EN GANG EN SKOG. Nærskogen vår, 150 meter fra huset vårt, fotografert med ett års mellomrom.

Snauhogster inntil boligområder er en annen sak. Egentlig skal det tas hensyn til nærfriluftsliv når det hogges rundt byer og tettsteder. I hvert fall er det intensjonen i forskriften for bærekraftig skogbruk og skognæringens egen miljøsertifisering. Men intensjoner er lite verdt når det er penger på spill. Så lenge kravpunktene er vagt formulert, kan du unngå dem og hogge stort sett som du lyster. Og det gjør dessverre mange.

Bynært avbrekk
BYNÆRT AVBREKK. En liten pustepause ti–femten minutter hjemmefra.

Men det var ikke den helt nære skogen Becky og jeg dro til, selv om vi vet om flere små jordbærsteder der vi fortsatt kan finne roen. Steder med sin egen tid og rytme, steder med naturlige skogsrom du kan forsvinne i. År for år blir det færre og færre slike steder igjen i takt med at industriskogbruket snauhogger stadig flere områder og erstatter skogen med ensaldrete plantasjer.

Matkammer
MATKAMMER. Becky plukker blåbær i nærskogen til frokosten hver helg i bærsesongen og kommer ofte hjem med kantareller til middagen.

Ikke en gang naturverdier er nok til at skog spares for hogstmaskinene. Skognæringens egen kartleggingsmetodikk er nemlig svært banal og lite treffsikker. Systemet er i tillegg rigget slik at resultatene fra kartleggingen kan bøyes og tøyes i en sånn grad at det kan hogges i skog med selv internasjonalt viktige naturverdier. Et av de mest kjente skrekkeksemplene er fra nabokommunen vår Notodden, der helt unike naturverdier i skandinavisk målestokk blir sønderhogd. Tømmeret selges utrolig nok som miljøsertifisert.

Verdien av skog
VERDIEN AV SKOG. Vi er flinke til å sette en prislapp på verdien av tømmer. Glemmer vi verdien av selve skogen?

«Dette er ikke urskog!» blir noen ganger brukt som argument for ikke å ta vare på et skogområde. Men om vi bare skulle vernet det vi har av urskog, hadde vi i praksis ikke fått vernet noe skog i Norge. I dag har vi bare noen promille med mer eller mindre urørt skog som står som gjenglemte rester noen få steder i landet. Villmarkslandet Norge er med andre ord bare en myte.

To gamle venner
TO GAMLE VENNER. Krokete greiner tjukke som lår, stor stammediameter, grov panserbark og en trekrone som flater ut i toppen er gode tegn på at furuskogen du står i er gammel. Disse to oldingene nærmer seg antakelig 250–300 år.

Så lite som 1,3 prosent av den produktive skogen er skog med en dynamikk og en struktur som kan minne om den vi finner i en urskog. Det er altså ikke skog som er genuin, uberørt urskog, men skog som er så lite preget av hogst at den likevel har noen av de biologiske kvalitetene til en urskog. En skog som har vært hogd langt tilbake i tid kan derfor godt ha naturverdier som gjør at den er verdt å ta vare på i dag.

I skogens dype, stille ro
I SKOGENS DYPE, STILLE RO. Jeg kan nesten garantere at kaffen smaker bedre i en gammelskog enn i en granplantasje.

98,7 prosent av skogen er altså skog som er så påvirket at den faller utenfor definisjonen på naturskog. Men det går også et annet viktig skille. Det handler om skogen har vært flatehogd eller ikke. Når skogen flatehogges, etterlates bakken som et «ground zero», der livet gradvis må vende tilbake. Siden industriskog hogges raskere enn mange av artene klarer å komme tilbake, ødelegger snauhogst skogen som levested for et stort mangfold av arter og etterlater et økosystem i ubalanse.

Furugadd
FURUGADD. Dette treet levde antakelig i 250–300 år før det døde og kan stå slik i hundre år eller mer etterpå. Siden det meste av furuskogen i Norge hogges allerede etter 120 år, er det svært lite grov furugadd i skogene våre.

Et sted mellom to tredjedeler og tre fjerdedeler av den produktive skogen i Norge har vært flatehogd, og andelen øker for hvert år som går. Om få tiår har vi flatehogd det meste av skogen vi ikke har tatt vare på i nasjonalparker eller naturreservat. I dag er bare fem prosent av all skog er vernet. Av produktiv skog bare skarve 3,8 prosent. I tillegg kommer såkalte nøkkelbiotoper. Det er som oftest ørsmå lommer med skog på i gjennomsnitt én hektar som er satt igjen av skognæringen for å ta vare på artsmangfoldet.

Boligblokk
BOLIGBLOKK. Gamle furuer som dette er svært sjelden kost i norske skoger, men er viktige som bolig for alt fra insekter til sopp og fugler. Skog med slike gamle kjemper finnes fortsatt spredt i Notodden, og som her, i Kongsberg.

Forskning indikerer at nøkkelbiotopene jevnt over er for få, for små og for spredt plassert til at de kan ivareta artene over tid. En nøkkelbiotop har heller ingen god beskyttelse over tid, men kan hogges om næringen finner et annet område som såkalt erstatningsbiotop. Systemet minner strengt tatt mer om grønnvasking enn et genuint forsøk på å ta vare på artsmangfoldet.

Firbent trivsel
FIRBENT TRIVSEL. Et uoffisielt amatørstudie tyder på at hunder trives ekstra godt i gammelskog.

Men det var nettopp en nøkkelbiotop Becky og jeg dro til. Attpåtil et av de ytterst få områdene med nøkkelbiotoper som har en størrelse som monner litt, ja, så mye at området burde vært vernet og grunneierne fått utbetalt erstatning.

Død, men levende
DØD, MEN LEVENDE. En låg på bakken kan ha flere levende celler i seg enn da treet levde. Når treet dør, flytter nemlig et mylder av insekter og sopp inn i treet og utnytter veden både som husvær og mat.

I og med at en nøkkelbiotop ikke har noen form for formelt vern, tørr jeg ikke si hvor vi dro. Det får holde at det var en skikkelig gammelskog med furutrær formet av vind og vær i oppimot tre hundre år, en bortgjemt og bortglemt rest av skog som antakelig stort sett har fått passe seg selv i to–tre hundre år. Skog som bare utgjør noen få promille av Norges skoger, og som du i dag må reise til ødemarker i Femunden eller Pasvik for å finne maken til.

Bynær mini-villmark
BYNÆR MINI-VILLMARK. Det likner Femundsmarka, men er i virkeligheten nærskogen vår utenfor Kongsberg by.

Jeg vet ikke om jeg vil anbefale deg å oppsøke en sånn skog. Én ting er at du kan ende opp med en vond sorg om du blir glad i en slik skog og siden opplever å se den snauhogd fordi den ikke er vernet. Men enda verre er det kanskje at om du først forelsker deg i ordentlig gammelskog, og får øynene opp for gammelskogens myriader av liv og former, da kommer det aller meste av skogen i Norge plutselig til å framstå som triviell og kjedelig. Nå er du i hvert fall advart.

Zen på boks

Søndag. Grått, vått, mørkt. Akkurat som det meste av november. Det er kanskje bare et par timer med dagslys igjen. Det holder i lange baner. Vi pakker en sekk med pinneved, bålbrenner, kakao, kopper, teppe og et liggeunderlag og setter kursen inn i nærskogen.

Det virker som om Banjo vet hva som skal skje, og de korte beina går ekstra fort. Vi finner en liten gresslette mellom trærne tjue minutter hjemmefra …

… dumper over det som antakelig er årets siste kantareller …

… og gjør klar til å fyre bålbrenneren.

Og så skjer det magiske, som om gråværet plutselig trekker seg tilbake rundt oss. Det er ikke et bål, det er ikke en primus, kanskje snarere noe midt i mellom. Det er uansett ikke så viktig. Det viktige er hva som skjer idet flammene tar tak nede i den lille bålbrenneren.

Jeg tror jeg best kan beskrive det ved å gå litt tilbake i tid, til en liten tekst jeg skrev for godt og vel et år siden den tunge dagen etter en lang våkenatt:

«Det lå litt i kortene. At det skulle bli en søvnløs natt. Enda en sak om klima i media. Denne gangen om en som hadde gitt opp håpet om at vi skulle klare å nå klimamålene. Kanskje det traff meg fordi jeg kjente meg igjen, for jeg har ikke troen på at vi klarer å begrense temperaturen til hverken halvannen eller to grader, ja, kanskje ikke tre grader heller.

Så da lå jeg der, da, på natta, og tenkte på boka jeg hadde skrevet om den norske skogen, og begynte å gruble på nye prosjekter.

Jobben med skogboka har gitt meg fantastiske opplevelser, men også sorg da jeg etter hvert skjønte hvor ille det egentlig står til i den norske skogen.

«Hvis jeg vil tjene penger, bør jeg skrive guidebøker», tenkte jeg. «Den store teltboka». «Norges fineste leirplasser». Sånne ting. Men et sted der inne i meg bor fortsatt den unge mannen på seksten år som er medlem av Natur og Ungdom og skal redde verden, og den unge, kanskje litt naive mannen sa til meg at jeg vel heller burde fortsette å skrive om natur og miljø, det er jo det som er viktigst i dag.

Joda, tenkte mannen på snart 46, men det har omkostninger å skrive om miljøet. Jo mer du graver i faglitteraturen, desto mer skjønner du hvor det bærer. Og da blir du trist. Ordentlig trist.

Sånn gikk natta. Ikke rart jeg ikke fikk sove. Jeg bestemte meg allerede før jeg stod opp. Jeg måtte ut. Uansett hvor trøtt jeg var. Jeg kom meg opp før det ble lyst, spiste en rask frokost, pakket et liggeunderlag, litt kakao og den lille bålbrenneren og travet ut døra med Banjo.

Etter et par kilometer var vi framme ved den lille skrenten i den gamle furuskogen ned mot bekken. Jeg samlet litt kvist og fyrte den runde bålbrenneren på størrelse med en kaffeboks. Og der, allerede før vannet kokte, før kakaoen var dampende klar i koppen, allerede der visste jeg at dette, dette kom til å bli en knakende fin dag.

Noen ganger er fyring av litt småkvist alt som skal til. Bålbrenneren. Zen på boks.»

Urørt natur og egoistiske eventyrere

Vill urørt natur

Nå er det ikke tvil lenger. Eventyreren Stein P. Aasheim begynner å gå ut på dato. Han hang kanskje i Trollveggen i sin tid, men han henger definitivt ikke med i tiden. Tau og sikringer er ut. Nå er det broer og gondoler som gjelder. Det handler om tilrettelegging.

«Skal fjellheimen berre vera for dei få?», spør ordfører Anders Vatle. Egoisten Aasheim har i hvert fall hatt fjellene for seg selv lenge nok. Hva med å unne eldre og bevegelseshemmede, spedbarn og mødre med bekkenløsning de samme opplevelsene som han selv har nytt godt av gjennom et langt liv i det fri?

«Når vi åpenbart ikke lenger kan leve av å pumpe olje opp av Nordsjøen, må vi ha noe annet å leve av. Da er kanskje turisme et godt alternativ?» skriver turbokforfatter Kai A. Olsen og sikter til cruisenæringen. Det er et godt poeng. Hva er vel mer naturlig enn å erstatte én miljøfiendtlig næring med en annen miljøfiendtlig næring?

Olsen har flere gode poeng: «Lever vi av å bygge cruiseskip må vi vel også akseptere at de besøker norske fjorder.» Og har vi cruiseskip, må vi ha gondoler. Eller så kommer jo ikke cruiseskipene. Eller noe sånt.

Men altså: Tåler du ett inngrep, tåler du ett til. Tåler du en sherpa-sti, ja, så tåler du vel også en gondolbane. Hadde Aasheim satt seg inn i den stramme ruteplanen til cruiseskipene, ville han sikkert også forstått at travle turister uansett ikke har tid til å holde på med de gammelmodige greiene hans.

Vi må være på vakt overfor forskjells-Norge. Hvis skognæringen kan snauhogge internasjonalt verneverdig skog og selge tømmeret som bærekraftig, må vi vel også kunne kalle cruisenæringen bærekraftig? Folk kjører dessuten bil til turistattraksjonene. Hvorfor kan vi ikke da likegodt fly turister inn fra den andre siden av kloden og la dem få oppleve landet vårt fra cruiseskip?

Snart kommer hybridskipene som seiler på frityrolje fra byssa, og om ikke det er nok, har vi jo alltids strøm. Joda, kanskje det blir rift om strømmen i fremtiden, men da får vi bygge noen flere vindturbinparker. Vi har uansett nok av fjell vi likevel ikke kan tjene penger på.

Helt ærlig: Aasheim har levd av opplevelsene sine i urørt natur lenge nok. Nå må vi som lever av å selge tilrettelagt natur få vårt. Når vi først skal sikre Vøringsfossen, burde det være det naturligste i verden å bygge en stålbro som minner om et kollapset byggestillas tvers over Norges mest besøkte naturattraksjon.

Naturlig skjønnhet, sier du? For noe romantisk sludder. La oss sminke henne hardt og selge henne til høystbydende. Skal liksom bare linedansere ha gleden av å oppleve fossen fra Måbødalens midte?

Nei, det er godt det ikke er egoisten Aasheim som har stått for planleggingen i Fossli. Han skjønner seg åpenbart ikke på penger. Hadde han skjønt seg på penger, ville han også sett potensialet i å tilrettelegge for seilas med småbåter, vannscootere og hjuldampere på Hardangervidda. Da kan vi få en flott vei innover i nasjonalparken i samme slengen.

«Atlanterhavsveien, en av de mest besøkte attraksjonene i Norge, er som navnet sier, en bilvei. Ingen la merke til disse øyene før veien kom», skriver Olsen. La oss gjøre det samme for Hardangervidda nasjonalpark! La oss lage attraksjonen «Hardangerviddaveien» og dra den helt ut på viddene så fylkesmenn og andre festbremser skvetter veggimellom.

Vidda er både flat og kjedelig. Da synes inngrepene på lang avstand. Det er viktig. For som Olsen skriver: «Vi kan også stille spørsmål ved om ‘urørt natur’ er det som selger best.»

Sa du glassheis opp Trollveggen? Nydelig idé. Jeg kjenner en god investor. Et eller annet skal vi jo leve av etter oljen.

UT er ute

UT. Kunsten å leve et enkelt og eventyrlig liv uten å ta knekken på kloden.

Da er boka «UT. Kunsten å leve et enkelt og eventyrlig liv uten å ta knekken på kloden» endelig ute. I handelen, altså.

Ideen til boka ble unnfanget i kjølvannet av boka «Vill glede – friluftsliv med barn året rundt» for sju år siden. Årene etter syklet, padlet, vandret og gikk vi på ski på kryss og tvers av Norge og dro på utallige kortere og lengre familieturer. Prosjektet ble knadd, formet og eltet videre og var innom flere inkarnasjoner.

Norge på tvers til fots.

Underveis merket jeg at jeg ikke kunne nøye meg med å skrive bare om selve turene. Hvordan vi lever livene våre har nemlig stor innflytelse på den naturen vi elsker. Vi er ikke nødvendigvis miljøvennlige bare fordi vi er glad i å være på tur. For meg handler friluftsliv derfor ikke bare om livet på tur, men også om hverdagslivet, som slags livsstil. Samtidig grublet jeg på hvorfor det er så vanskelig å ta bærekraftige valg i hverdagen, for de fleste av oss vil jo egentlig.

Norge på tvers på ski.

Jordas bæreevne har vært overskredet siden 1970-tallet, og rovdriften øker stadig. Dersom hele jordas befolkning hadde hatt et levevis som oss nordmenn, ville vi trengt bortimot tre og en halv jordkloder for å bære forbruket. Vi må med andre ord legge om livsstilen markant. Det høres kjedelig ut, men behøver det egentlig å være det?

Boka handler om å komme seg ut. Om familien på fire som bestemmer seg for å dra Norge på tvers fire ganger – på sykkel, til vanns, til fots og på ski. Om å pakke med seg det aller mest nødvendige, fylle sekken med mat, kutte navlestrengen til hverdagslivet og lever som vagabonder. Ikke for alltid, men lenge nok til at reisens iboende logikk for en stund blir normalen. Lenge nok til at spørsmålene om oss selv og samfunnet vi lever i melder seg. Er det vår egen biologi som gjør det så vanskelig å leve bærekraftig? Og er det likevel nettopp vår biologiske arv som redder oss ut av miljøkrisen?

I boka smelter friluftsliv, biologi, psykologi og filosofi sammen til en inspirerende kjærlighetserklæring til det enkle livet. En egen faktadel gir deg nyttige tips til kunsten å dra på langtur og leve et enkelt og eventyrlig liv – uten å ta knekken på kloden.

Ta kontakt om du ønsker et signert eksemplar av boka!

Padleeventyr på lavbudsjett

Sportsbutikkene overøser oss med reklamer om dyrt turtøy i årets farger og utrolige nyvinninger innenfor turutstyr i en sånn grad at det er vanskelig å skjønne hvordan folk i det hele tatt turte å gå utenfor en dør i forrige århundre. Ikke rart mange tror det er dyrt og komplisert å drive med friluftsliv. Og skal du på padletur, da må det vel i hvert fall svi skikkelig i lommeboka? Eller?

Klarer du å bare pakke med deg det aller mest nødvendige, skaffer deg en billig våtdrakt og et par vanntette poser, er veien duket for padleeventyr. Ja, du trenger en båt også, da. Er du heldig, finner du en oppe på et loft eller i en kjeller. Bestemors gamle luftmadrass av gummi og bomull er nemlig perfekt til utforsking av små vassdrag: Lett, god i trange, grunne elver og rasende billig.

Ifølge Olympiatoppens testsenter aktiverer luftmadrasspadling store muskler som pectoralis major, lattisimus dorsi, og, ikke minst, rectus abdominus. Sommerkroppen er med andre ord rett rundt neste elvesving.

Her er et gjensyn fra 2011 da kompis Håkon og jeg besluttet oss for å utforske en 30 kilometer lang beverbefengt gjørmerenne mellom Holmestrand og Tønsberg på luftmadrass (De noe lavmælte og lakoniske kommentarene underveis i filmen avspeiler på ingen måte hvor fantastisk gøy det er å dra på padletur på luftmadrass, men er rett og slett et utilsiktet utslag av moderat mikrofonskrekk).

I boka #mikroeventyr kan du lese mer om hvordan du kommer i gang med luftmadrasspadling og få tips til bøttevis av andre turer på lavbudsjett i nærområdene.

SaveSave

SaveSave

Boklansering Villmarkssykling

villmarkssykling2

Hva skjer om du blander det tradisjonelle norske friluftslivet med hjul og pedaler? Erstatter turstøvler og fjellski med felger og feit gummi, pakker bålkjelen og soveposen, forlater asfalten og grusveiene og styrer hjulene ut i skogen, opp på fjellet og inn i villmarka? Og videre, der stien stopper?

Med disse spørsmålene i bakhodet bestemmer Mikkel Soya Bølstad seg for å utforske terrengsykkelen som frihetsmaskin og redskap til eventyr året rundt. Kan man sykle et hundeløp? Dra på topptur med sykkel? Slår kyststien en romantisk helg i Paris? Han tar oss med på blanke sva i Gautefall og over taggete berg i Lofoten, langtur Norge på tvers med barna og mikroeventyr i nærskogen. Og mye mer.

Boka Villmarkssykling er en hyllest til den enkle gleden ved å bare ha med seg det aller mest nødvendige og være fri til å dra hvor man vil.

Vær velkommen til boklansering og foredrag på Roleur tirsdag 8. november klokka 19.00.