Siste innlegg

Spleiselag for skogen

Jeg er ikke overtroisk, Virkelig ikke. Jeg kan likevel la meg forbløffe over utrolige sammentreff. Som i mai i år. Jeg tror det var omtrent midt på måneden, og jeg var ute og lufte hunden i nærskogen. Det var det sånn sett ikke noe uvanlig ved, jeg er jevnlig ute og lufter ham i skogen både to–tre ganger i løpet av en dag, men akkurat denne dagen, på vei hjemover, da jeg gikk mellom de store furuene i blåbærskogen, slo det meg hvor fin skogen her egentlig var. Steingjerder på kryss og tvers var tegn på at skogen kanskje en gang hadde vært ryddet og omdannet til beitemark. Om det hadde vært helt trebart, eller om det fortsatt stod furuer og bjørketrær inne på beitene, det vet jeg ikke. I dag var det i hvert fall få spor igjen etter den epoken. Furuskogen stod høyreist med unge og eldre trær om hverandre på et frodig dekke av blåbærlyng. Med andre ord en skog som hadde forynget seg selv, og ikke en plantasje. Naturskog. Den grove sprekkebarken på enkelte av de største furuene ga bud om aldre på hundre og femti, ja kanskje to hundre år, eller mer.

Nærskogen.

Skogen var ikke bare fin. Den var også hogstmoden. Og det var da jeg innså det. At den lille skogen vi hadde brukt så mye tid i sammen med barna våre, til bærplukking og soppturer, til overnattinger i telt og i snøhule, til oppdagelsesturer og bålkos, skogen som jeg hadde brukt til et bokprosjekt om barn og friluftsliv og til reportasjer i A-magasinet, det var da jeg innså at den lille skogen kanskje en dag ikke ville være her mer. Digre hogstflater bare noen få hundre meter sør og boligbygging bak huset hadde år for år spist seg inn i den. Bit for bit. Selv bor vi i det som en gang var blåbærskogen til naboene i sør. Men hva om vi gikk sammen, tenkte jeg, hva om vi laget et spleiselag? Samlet inn penger til skogeieren for å la ham eller henne la skogen stå? Hvor mye var jeg villig til å betale for å beholde skogen? Tusener? Titusener?

Da jeg åpnet verandadøren neste morgen, hørte jeg en foruroligende lyd inne fra skogkanten. Lyden av motordur og den tørre, knasende lyden av furugreiner som ble brukket og splintret. Skogen ble hogd. Ikke bare hogd. Den ble utradert. De neste ukene gråt jeg inne i meg hver gang jeg luftet hunden.

Nærskogen på samme sted som over – etter hogst.

En naiv tanke, tenker du kanskje, dette med spleiselaget, og ja, jeg skal innrømme at det er litt naivt, men likevel: Skog har en verdi utover verdien av tømmeret. For de flere hundre beboerne i området var skogen et åndehull i hverdagen. For barna på skolen og i barnehagen var den en lekeplass og en læringsarena. Men først og fremst hadde skogen en verdi for alle artene som levde i den. Ikke bare trærne, men alle artene som var avhengige av trærne. Bare spør hakkespettpappaen, som jeg en gang i blant ser fly tvers over hogstfeltet, der den pleide å finne mat til familien sin blant de gamle furuene. Årringene på stubbene avslørte at de eldste var to hundre år gamle.

Jeg har prøvd alt jeg kan å finne noe positivt ved slagmarken bak huset. Prøvd å tenke at selv om det ser ut som om en panserbataljon med stridsvogner har meid ned skogen og harvet opp myrene, så har det blitt mer utsikt. For det har det. Nå kan vi se helt til steinbruddet og grustaket et par kilometer unna i øst. Men når jeg forlater den knastørre, nakne hogstflata i den steikende sola, krysser steingjerdet og går inn i den svale storstua av trær inne i den siste lille skogresten som fortsatt står igjen, da klarer jeg ikke lure meg selv. Jeg ville gitt mye for å hatt den gamle skogen her fortsatt. Virkelig mye. Tusener? Nei. Titusener.

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

Padleeventyr på lavbudsjett

Sportsbutikkene overøser oss med reklamer om dyrt turtøy i årets farger og utrolige nyvinninger innenfor turutstyr i en sånn grad at det er vanskelig å skjønne hvordan folk i det hele tatt turte å gå utenfor en dør i forrige århundre. Ikke rart mange tror det er dyrt og komplisert å drive med friluftsliv. Og skal du på padletur, da må det vel i hvert fall svi skikkelig i lommeboka? Eller?

Klarer du å bare pakke med deg det aller mest nødvendige, skaffer deg en billig våtdrakt og et par vanntette poser, er veien duket for padleeventyr. Ja, du trenger en båt også, da. Er du heldig, finner du en oppe på et loft eller i en kjeller. Bestemors gamle luftmadrass av gummi og bomull er nemlig perfekt til utforsking av små vassdrag: Lett, god i trange, grunne elver og rasende billig.

Ifølge Olympiatoppens testsenter aktiverer luftmadrasspadling store muskler som pectoralis major, lattisimus dorsi, og, ikke minst, rectus abdominus. Sommerkroppen er med andre ord rett rundt neste elvesving.

Her er et gjensyn fra 2011 da kompis Håkon og jeg besluttet oss for å utforske en 30 kilometer lang beverbefengt gjørmerenne mellom Holmestrand og Tønsberg på luftmadrass (De noe lavmælte og lakoniske kommentarene underveis i filmen avspeiler på ingen måte hvor fantastisk gøy det er å dra på padletur på luftmadrass, men er rett og slett et utilsiktet utslag av moderat mikrofonskrekk).

 

I boka #mikroeventyr kan du lese mer om hvordan du kommer i gang med luftmadrasspadling og få tips til bøttevis av andre turer på lavbudsjett i nærområdene.

SaveSave

SaveSave

Takk, Trump!

I går satt jeg som så mange andre og håpet til det siste at Trump bare hadde holdt verden for narr. At all hans snakk om å trekke seg fra Paris-avtalen bare var et narsissistisk spill for galleriet, og at han nå ville tre fram som en statsmann og ta globalt ansvar. Den gang ei. Tomme tønner rumler mest, sier man. I går rumlet det godt da Trump med tvilsomme argumenter forsvarte hans kortsiktige beslutning om å trekke USA ut av Paris-avtalen mens barna våre så på ham med vanntro øyne.

Først ble jeg skuffet. Så ble jeg forbanna. Men i dag? I dag er jeg glad. Ikke fordi Trump i går mest sannsynlig utførte et av tidenes største politiske selvmål på direktesendt TV. Nei, jeg er glad fordi dette mest av alt var en test. Ikke en test av Trump, for han blir antakelig bare en parentes i internasjonal politikk, ikke minst nå som han så tydelig parkerer seg selv på et blindt sidespor. Nei, dette ble en slags lakmustest på Paris-avtalen. Og da er det fantastisk å oppleve at statsledere og politikere verden over forsvarer Paris-avtalen og uttrykker skuffelse og fordømming over Trumps bakstreverske, navlepillende avgjørelse. Hvem ville trodd det for bare noen få år siden? Det viser at internasjonalt diplomati og samarbeid nytter. Det viser at det er håp. Mer enn noensinne. Derfor er dagen i dag en gledens dag. Og derfor sier jeg takk. Takk, Trump. Takk, og farvel.

Foredrag om mikroeventyr hos Turkammeratene

Hadde en veldig hyggelig og morsom kveld i Nittedal med min medsammensvorne Marius Nergård Pettersen da vi holdt foredrag om mikroeventyr på Turkameratenes årsmøte forrige torsdag. Føler meg priviligert som får lov til å underholde om hverdagsheltens redning ut av tidsklemma og inn i nærfriluftslivets gleder med en god porsjon humor og et lett dryss alvor. Vi holder gjerne foredrag for deg også, men det kan være lurt å være ute i god tid. Du vet, tidsklemma og alt det der.

Skattejakt i A-magasinet

Det er ikke til å stikke under en stol. Når vi leser om skog og skogvern i media, handler det ofte om verneverdig skog som flatehogges. Ja, kanskje er det til og med et område vi kjenner godt. En gang i blant er det likevel det motsatte som skjer: At vi blir overrasket over å høre at et kjent og kjært område får lov til å bare være. Som for eksempel Fjellstulfjellet. Les mer om da jeg fant en av Norges mest sjeldne sopper i det nyopprettede Fjellstulfjellet Naturreservat i dagens A-magasin. Eller gjorde jeg?

 

Boklansering Villmarkssykling

villmarkssykling2

Hva skjer om du blander det tradisjonelle norske friluftslivet med hjul og pedaler? Erstatter turstøvler og fjellski med felger og feit gummi, pakker bålkjelen og soveposen, forlater asfalten og grusveiene og styrer hjulene ut i skogen, opp på fjellet og inn i villmarka? Og videre, der stien stopper?

Med disse spørsmålene i bakhodet bestemmer Mikkel Soya Bølstad seg for å utforske terrengsykkelen som frihetsmaskin og redskap til eventyr året rundt. Kan man sykle et hundeløp? Dra på topptur med sykkel? Slår kyststien en romantisk helg i Paris? Han tar oss med på blanke sva i Gautefall og over taggete berg i Lofoten, langtur Norge på tvers med barna og mikroeventyr i nærskogen. Og mye mer.

Boka Villmarkssykling er en hyllest til den enkle gleden ved å bare ha med seg det aller mest nødvendige og være fri til å dra hvor man vil.

Vær velkommen til boklansering og foredrag på Roleur tirsdag 8. november klokka 19.00.

Foredrag hos Scandinavian Photo

Fredag 21. oktober klokka 13.00 holder jeg foredrag om fotografering med tittelen Friluftsfoto – fra terrengsykling til luftmadrasspadling på høstmessen til Scandinavian Photo i Møllergata 4 i Oslo. Der kan du høre mer om historiene bak bildene under og en haug med andre bilder. Jeg kommer også til fortelle litt om fotoutstyret jeg bruker, hvilke teknikker som ligger bak noen av bildene, og, ikke minst, servere en drøss med historier fra de siste årene med reportasjefotografering.

2014-08-15-17-mikroeventyr-fra-kilde-til-fjord-pa-luftmadrass1977

 

2014-11-27-29-mikroeventyr-fra-heller-til-heller0358-2

 

2015-05-23-25-bikepacking-sykkeltur-nordmarka-pa-langs0424

 

2015-12-02-07-hjulebord-i-danmark-med-dress0198

 

2016-08-09-13-med-sykkel-og-packraft-rundt-moskenes0959