Kategorier
Debatt

Når vår nasjonalidrett gir aktiv dødshjelp til seg selv

Det går tilsynelatende eventyrlig godt med norsk langrenn. Pallen tapetseres nå så ofte av rødt, hvitt og blått at vi nesten er skuffet om det kun er én nordmann i topp tre. Ja, den norske dominansen er så ekstrem at mange skifrelste er bekymret for rekrutteringen til langrennssporten i utlandet. Men det er noe helt annet vi burde være bekymret for. Framgangen dekker nemlig over at vår kjære nasjonalidrett er alvorlig syk.

Nei, det handler ikke om at idretten er så hard mot lungene at våre fremste skiløpere må ta astmamedisin forebyggende, eller at jakten på stadig bedre glid med fluorkarboner etterlater horder av hjerneskadde mus og syke smørere langsmed løypene. Det er enda mer dramatisk. Det handler om selve sportens fundament. Nasjonalidretten vår er i ferd med å forsvinne i en pøl av skittent smeltevann.

Det er umulig ikke å legge merke til det. Den ene fattige snøvinteren avløser den andre i Europa og Norge. Stadig oftere må skiløperne gå på smale striper av gråhvite, slapsete rester av snø som snirkler seg over svarte jorder eller golfbaner i regnet.

Bare de siste tretti årene har vinteren i Oslo blitt tre uker kortere. Så hva gjør vi da? Vi tilpasser oss! «Vil ikke snøen komme til meg, må jeg komme til snøen», tenker vi og kjøper hytte i snøsikker høyde på Sjusjøen og kjører og flyr fra snøflekk til snøflekk i Norge og Europa (enhver juniorløper med respekt for seg selv skal jo uansett på høydeopphold i Alpene).

I skianlegg i selv de minste avkroker durer og går det energikrevende snøkanoner i døgndrift for å forlenge sesongen mest mulig i begge ender, og om ikke det er nok kan vi alltids kjøre til skihallen. Alt sammen er paradoksalt nok med på å bære ved til bålet. Den globale oppvarmingen bare øker.

Skogbruk og langrenn er tett sammenbundet historisk sett. Da Gjermund Eggen ble gullmedaljegrossist i ski-VM i 1966, føyde han seg inn i en treningstradisjon der skogsarbeid i flere tiår hadde dannet grunnlaget for prestasjoner i skisporet. Den tiden er over. Øks og sag er byttet ut med pulsklokke og laktatmåler.

Men skognæringen er fortsatt en viktig alliert av skiidretten. En gang var ski noe som gjorde oss i stand til å gå utenfor allfarvei. Nå kan vi stort sett bare gå på vei. De gamle, smale skogsløypene er så humpete og ujevne at de krever masse snø for å kunne preppes med maskiner.

Da er det godt at vi har det moderne industriskogbruket med sine sterile monokulturer og det stadig tettere nettverket av skogsbilveier som gjennomskjærer de norske skogene på kryss og tvers. Skogsbilveiene trenger nemlig knapt nok snø før det kan preppes løyper på dem.

Glem alt om nasjonalromantikk. Der det å gå på ski tidligere var uløselig knyttet til naturopplevelse, er naturen ikke lenger så viktig. «Har du sett ett redwood-tre, har du sett dem alle», sa Ronald Reagan og mente det bare var å måke ned de gamle, majestetiske kjempene i California. Jeg er sikker på at han hadde sagt det samme om norsk skog. Vis meg den granplantasje eller det hogstfeltet som ikke ser pent ut med litt snø på. Og har vi ikke skogsbilveier, er det alltids en gammel historisk kjerrevei vi kan frisere litt med gravemaskin.

I dag er det nemlig hverken smøreklosser eller skiskraper som danner grunnlaget for suksess i langrennssporten, men gravemaskiner og lastbiler. En gang ventet vi i åndeløs spending på at Gjermund Eggen skulle dukke opp bak grantrærne i skogen. Nå har vi fraktet den våte snøen ned i byen og venter på at skiløperne skal komme rundt hushjørnet. Når været ikke lenger gidder å være på lag og gi oss snø der vi vil arrangere konkurranser, henter vi nemlig likegodt snøen selv så osen av diesel ligger tjukkere enn Kollen-tåka.

Men dette handler i virkeligheten om mer enn den gamle, gode nasjonalsporten vår. Når Norges nærmest ustoppelige suksess i sporet dekker over en sport som smelter vekk sitt eget fundament, er det egentlig bare et sørgelig speilbilde på hvordan verdens velstand ser ut til å vokse til himmels mens vi ubønnhørlig ødelegger vårt livsgrunnlag. Langrennssporten er syk fordi samfunnet vi har skapt ikke er, ja, ikke er helt friskt. Og akkurat som ved livsstilssykdommer, må endringen starte med oss selv.

Kategorier
Inspirasjon

Zen på boks

Søndag. Grått, vått, mørkt. Akkurat som det meste av november. Det er kanskje bare et par timer med dagslys igjen. Det holder i lange baner. Vi pakker en sekk med pinneved, bålbrenner, kakao, kopper, teppe og et liggeunderlag og setter kursen inn i nærskogen.

Det virker som om Banjo vet hva som skal skje, og de korte beina går ekstra fort. Vi finner en liten gresslette mellom trærne tjue minutter hjemmefra …

… dumper over det som antakelig er årets siste kantareller …

… og gjør klar til å fyre bålbrenneren.

Og så skjer det magiske, som om gråværet plutselig trekker seg tilbake rundt oss. Det er ikke et bål, det er ikke en primus, kanskje snarere noe midt i mellom. Det er uansett ikke så viktig. Det viktige er hva som skjer idet flammene tar tak nede i den lille bålbrenneren.

Jeg tror jeg best kan beskrive det ved å gå litt tilbake i tid, til en liten tekst jeg skrev for godt og vel et år siden den tunge dagen etter en lang våkenatt:

«Det lå litt i kortene. At det skulle bli en søvnløs natt. Enda en sak om klima i media. Denne gangen om en som hadde gitt opp håpet om at vi skulle klare å nå klimamålene. Kanskje det traff meg fordi jeg kjente meg igjen, for jeg har ikke troen på at vi klarer å begrense temperaturen til hverken halvannen eller to grader, ja, kanskje ikke tre grader heller.

Så da lå jeg der, da, på natta, og tenkte på boka jeg hadde skrevet om den norske skogen, og begynte å gruble på nye prosjekter.

Jobben med skogboka har gitt meg fantastiske opplevelser, men også sorg da jeg etter hvert skjønte hvor ille det egentlig står til i den norske skogen.

«Hvis jeg vil tjene penger, bør jeg skrive guidebøker», tenkte jeg. «Den store teltboka». «Norges fineste leirplasser». Sånne ting. Men et sted der inne i meg bor fortsatt den unge mannen på seksten år som er medlem av Natur og Ungdom og skal redde verden, og den unge, kanskje litt naive mannen sa til meg at jeg vel heller burde fortsette å skrive om natur og miljø, det er jo det som er viktigst i dag.

Joda, tenkte mannen på snart 46, men det har omkostninger å skrive om miljøet. Jo mer du graver i faglitteraturen, desto mer skjønner du hvor det bærer. Og da blir du trist. Ordentlig trist.

Sånn gikk natta. Ikke rart jeg ikke fikk sove. Jeg bestemte meg allerede før jeg stod opp. Jeg måtte ut. Uansett hvor trøtt jeg var. Jeg kom meg opp før det ble lyst, spiste en rask frokost, pakket et liggeunderlag, litt kakao og den lille bålbrenneren og travet ut døra med Banjo.

Etter et par kilometer var vi framme ved den lille skrenten i den gamle furuskogen ned mot bekken. Jeg samlet litt kvist og fyrte den runde bålbrenneren på størrelse med en kaffeboks. Og der, allerede før vannet kokte, før kakaoen var dampende klar i koppen, allerede der visste jeg at dette, dette kom til å bli en knakende fin dag.

Noen ganger er fyring av litt småkvist alt som skal til. Bålbrenneren. Zen på boks.»

Kategorier
Inspirasjon

Bokanbefaling: På naturens skuldre – hvordan ti millioner arter redder livet ditt

Det har blitt lite boklesing på meg de siste par årene. Når du selv skriver bok, prioriterer du primært litteratur som har direkte relevans for det du skriver om. Og enda er det bøker som absolutt har relevans, men som jeg ikke har rukket å få med meg. Nok om det. 

Boka «På naturens skuldre – hvordan ti millioner arter redder livet ditt» har jeg allerede anbefalt én gang som en av årets viktigste bøker, og det før jeg hadde lest den. Med boka «Insektenes planet» friskt i minnet, var jeg ganske sikker på at Anne Sverdrup-Thygesons nye bok «På naturens skuldre» ville bli minst like god. Det er ingen selvfølge, for hver bok har sine utfordringer, men jeg synes hun har lykkes godt.

Før jeg fortsetter skrytet, så er det viktig å si at jeg har vært så heldig å kjenne Anne et par år. Da jeg jobbet med boka «I skogens dype, stille ro. Jakten på den norske urskogen», ble jeg med Anne til Skotjernfjellet nord i Romeriksåsene for å tømme insektfeller. Det var en helt fantastisk dag, der jeg hadde en professor helt for meg selv. Akkurat som i bøkene sine, delte Anne villig vekk av kunnskap på en usnobbete måte. Det ga meg visshet om at jeg var på rett spor før de siste månedene med hektisk skriving. Attpåtil leste hun gjennom manuset før publisering og trygget meg på at jeg ikke hadde bommet med det faglige.

Siden har vi møttes noen få ganger fysisk, men korrespondert jevnlig digitalt om natur og det å skrive, og Anne har vært svært raus og åpnet flere dører for meg. Og som ikke det er nok, mener jeg emnet hun tar opp i boka er blant tidens aller viktigste. Så, ja, jo, jeg er kanskje en anelse inhabil.

Anne Sverdrup-Thygeson
Anne Sverdrup-Thygeson

Tilbake til boka «På naturens skuldre». Boka introduserer leseren for utallige eksempler på hvordan naturen bidrar til vår velferd og hvordan den danner selve fundamentet som gjør vår eksistens mulig. I dag er det utrolig nok noe som mange av oss glemmer i en tid der vi ser ut til å tro at vi kan forsyne oss uhemmet av natur og naturressurser uten at det får noen konsekvenser.

De mange underfundige historiene er delt inn i emner alt etter hvilken type «tjeneste» eller «gode» de representerer for oss mennesker eller naturen som helhet: Vannrensing, matproduksjon, medisinskap, «vaktmestertjenester», naturbibliotek og mye mer. Uten at du helt legger merke til det, gir summen av eksemplene deg en forståelse for hvor sammensatt naturen er og viser hvordan økosystemene både kan være sårbare og robuste mot endringer avhengig av hva de utsettes for.

Hver især er de ulike eksemplene fascinerende og morsomme, triste og tankevekkende. Samtidig danner enkelthistoriene grunnlaget for bokas avslutting, der trådene samles, ikke ulik vevtrådene i en vev, som Anne bruker som en metafor underveis.

Det som i mine øyne gjør boka så god og viktig er at Anne formår å gjøre komplisert fagstoff både tilgjengelig og underholdende også for folk som ikke nødvendigvis har en master i mystiske arter de færreste noen gang har sett. Teksten flyter fint i en god, uakademisk språkdrakt. Resultatet er en bok som både underholder og gir ettertanke.

Anne leverer et solid argument for at vi i mye større grad må ta vare på livsveven vi er avhengige av. Så er det opp til oss å faktisk gjøre det. Du og jeg. Og boka? Den anbefales på det sterkeste!

Kategorier
Debatt

Vi snakker mye om skam i miljødebatten. Burde vi heller snakke om sex?

De færreste liker at folk fiser uhemmet ved middagsbordet eller tisser i svømmebassenget. En gang var det å røyke sett på som attraktivt. Nå? Ikke så veldig. Kan det å leve liv som ikke er miljøvennlige bli en turn-off i framtiden?

Dersom alle hadde levd som oss nordmenn, hadde vi trengt tre og en halv jordklode. Sist jeg sjekket, fantes det bare én. Likevel er valgene i hverdagen vår ofte langt fra bærekraftige. Svaret på paradokset ligger i genene våre. Der ligger også løsningen. Det handler om seksuell seleksjon, den oversette lillesøsteren til Darwins evolusjonsteori om naturlig utvalg.

De fleste av oss er godt klar over at den kombinerte effekten av klimakrisen og naturkrisen vil endre verden som vi kjenner den i løpet av få tiår. Vi vet det, selvsagt vet vi det, og lever med den der kjipe, dårlige samvittigheten lurende i bakhodet 24/7. Da er det godt å ha statsminister Erna Solberg.

«Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt», sier Erna, og vi takker henne, trøste og bære, som vi takker henne, til og med de som ikke har stemt på henne, for Erna gir oss alibiet. Erna fjerner den dårlige samvittigheten.

«Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt», repeterer vi, syngende, nynnende, som et beroligende mantra, og kaster plastavfallet i riktig dunk på kjøkkenet med den ene hånda mens vi trykker ok på bestillingen til årets andre Syden-tur på telefonen med den andre. Bare vi gjør litt, har vi gjort vårt, tenker vi. Men Erna tar feil. Det er ikke nok. Det monner som å forsøke å slukke brannen i huset ditt med en kaffekopp.

Joda, stemmer vi på de riktige politikerne, kan vi forhåpentlig få til noen av de nødvendige endringene på systemnivå. Men politikerne er på etterskudd med tanke på endringene som må til. Hva vi gjør i hverdagen og på fritiden er en svært stor del av utfordringen. Det er med andre ord du og jeg som sitter med nøkkelen.

Vi vet det og vil så veldig gjerne gjøre det riktige. Likevel roter vi det til. Hvorfor? Fordi hva som føles riktig her og nå avhenger av hvilken del av vår urgamle biologiske arv vi velger å lytte til, biologiske mekanismer skapt i en tid da vi ikke var kledd i allværsjakker med sofistikert membranteknologi, men i skinnfeller. Den gang da det å samle redskaper og raske til oss ressurser var helt sentralt for vår overlevelse og kanskje også som del i spillet om å kapre gunsten til en eventuell make.

Hjernen vår belønner oss med lykkerus så snart vi anskaffer oss noe nytt, men den gode lykkerusen fortaper seg raskt, for ellers ville vi slutte å strebe etter nye ting. Dermed virvler vi rundt i en evig runddans med en konstant trang til å skaffe oss større hus og hytter, biler og båter og ting og tang.

Det utnytter reklamebransjen til fulle. Utfordringen er at det er et nullsumspill. Hvis noen stiger i materiell status, vil vi andre gjøre alt for å komme etter. Slik spinner forbruket ut av kontroll, selv om vi fint kunne klart oss uten veldig mye av det vi anskaffer oss.

Men vi har også en annen biologisk arv. En arv som handler mer om hvem vi er enn hva vi har i kampen om å vinne vår utkåredes gunst. Og det som regnes som en av de mest attraktive egenskapene hos mennesker, hvis ikke den aller mest attraktive, handler om altruisme: Det å stille opp for fellesskapet, å være selvoppofrende og uselvisk, alt sammen trekk som var helt avgjørende da vi levde i små stammesamfunn.

I dag er det ikke i like stor grad slik. Vi drukner i mengden. Dugnad har gått ut på dato. Dermed vinner den delen av vår arv som handler om å raske mest mulig til seg. Vi innkasserer gevinsten hver for oss, mens miljøbelastningen fordeles på samfunnet. Men vi kan bryte den onde sirkelen.

Det er nemlig fullt mulig å ta kontroll over den delen av vår biologiske arv som får oss til å overforbruke ressurser. Det skjønte stoikerne for over to tusen år siden. Da kan vi gjøre noe med de tre store: droppe flyet, spise mindre kjøtt og bruke kollektivt og sykkel fremfor bil. Ja, og roe ned kjøpefesten.

«Men det vi gjør i Norge monner som en dråpe i havet», sier du kanskje. Ja, men mange nok dråper kan starte en flodbølge. Noen må bare være de første dråpene.  Tendensen er der allerede. Bare se på alle virksomhetene som grønnvasker så det skitne såpevannet spruter veggimellom.

Det er ikke lett, det å begrense seg, absolutt ikke, men om du får det til, ligger det en egen glede og lykke og venter i det enkle livet. For lykkeforskningen er klar: Det som gjør oss lykkelige er ikke ting, men en hånd å holde i og et hjerte å knytte seg til.

Om du virkelig får en make på kjøpet, vet jeg ikke. Du sparer i hvert fall antakelig en god del penger på veien, og hvis tid er penger, ja, da må vel penger være tid, tid du kanskje kan bruke på å leve et mer eventyrlig liv enn du gjør i dag – uten å ta knekken på kloden?

Det er umulig å si sikkert om det å leve bærekraftig kommer til å framstå som attraktivt, ja, sexy om du vil, og om det å leve miljøfiendtlig kommer til å bli en skikkelig turn-off. Men én ting er sikkert. Jeg tror det er vårt eneste håp.

Kategorier
Debatt

Urørt natur og egoistiske eventyrere

Nå er det ikke tvil lenger. Eventyreren Stein P. Aasheim begynner å gå ut på dato. Han hang kanskje i Trollveggen i sin tid, men han henger definitivt ikke med i tiden. Tau og sikringer er ut. Nå er det broer og gondoler som gjelder. Det handler om tilrettelegging.

«Skal fjellheimen berre vera for dei få?», spør ordfører Anders Vatle. Egoisten Aasheim har i hvert fall hatt fjellene for seg selv lenge nok. Hva med å unne eldre og bevegelseshemmede, spedbarn og mødre med bekkenløsning de samme opplevelsene som han selv har nytt godt av gjennom et langt liv i det fri?

«Når vi åpenbart ikke lenger kan leve av å pumpe olje opp av Nordsjøen, må vi ha noe annet å leve av. Da er kanskje turisme et godt alternativ?» skriver turbokforfatter Kai A. Olsen og sikter til cruisenæringen. Det er et godt poeng. Hva er vel mer naturlig enn å erstatte én miljøfiendtlig næring med en annen miljøfiendtlig næring?

Olsen har flere gode poeng: «Lever vi av å bygge cruiseskip må vi vel også akseptere at de besøker norske fjorder.» Og har vi cruiseskip, må vi ha gondoler. Eller så kommer jo ikke cruiseskipene. Eller noe sånt.

Men altså: Tåler du ett inngrep, tåler du ett til. Tåler du en sherpa-sti, ja, så tåler du vel også en gondolbane. Hadde Aasheim satt seg inn i den stramme ruteplanen til cruiseskipene, ville han sikkert også forstått at travle turister uansett ikke har tid til å holde på med de gammelmodige greiene hans.

Vi må være på vakt overfor forskjells-Norge. Hvis skognæringen kan snauhogge internasjonalt verneverdig skog og selge tømmeret som bærekraftig, må vi vel også kunne kalle cruisenæringen bærekraftig? Folk kjører dessuten bil til turistattraksjonene. Hvorfor kan vi ikke da likegodt fly turister inn fra den andre siden av kloden og la dem få oppleve landet vårt fra cruiseskip?

Snart kommer hybridskipene som seiler på frityrolje fra byssa, og om ikke det er nok, har vi jo alltids strøm. Joda, kanskje det blir rift om strømmen i fremtiden, men da får vi bygge noen flere vindturbinparker. Vi har uansett nok av fjell vi likevel ikke kan tjene penger på.

Helt ærlig: Aasheim har levd av opplevelsene sine i urørt natur lenge nok. Nå må vi som lever av å selge tilrettelagt natur få vårt. Når vi først skal sikre Vøringsfossen, burde det være det naturligste i verden å bygge en stålbro som minner om et kollapset byggestillas tvers over Norges mest besøkte naturattraksjon.

Naturlig skjønnhet, sier du? For noe romantisk sludder. La oss sminke henne hardt og selge henne til høystbydende. Skal liksom bare linedansere ha gleden av å oppleve fossen fra Måbødalens midte?

Nei, det er godt det ikke er egoisten Aasheim som har stått for planleggingen i Fossli. Han skjønner seg åpenbart ikke på penger. Hadde han skjønt seg på penger, ville han også sett potensialet i å tilrettelegge for seilas med småbåter, vannscootere og hjuldampere på Hardangervidda. Da kan vi få en flott vei innover i nasjonalparken i samme slengen.

«Atlanterhavsveien, en av de mest besøkte attraksjonene i Norge, er som navnet sier, en bilvei. Ingen la merke til disse øyene før veien kom», skriver Olsen. La oss gjøre det samme for Hardangervidda nasjonalpark! La oss lage attraksjonen «Hardangerviddaveien» og dra den helt ut på viddene så fylkesmenn og andre festbremser skvetter veggimellom.

Vidda er både flat og kjedelig. Da synes inngrepene på lang avstand. Det er viktig. For som Olsen skriver: «Vi kan også stille spørsmål ved om ‘urørt natur’ er det som selger best.»

Sa du glassheis opp Trollveggen? Nydelig idé. Jeg kjenner en god investor. Et eller annet skal vi jo leve av etter oljen.

Kategorier
Siste nytt

UT er ute

Da er boka «UT. Kunsten å leve et enkelt og eventyrlig liv uten å ta knekken på kloden» endelig ute. I handelen, altså.

Ideen til boka ble unnfanget i kjølvannet av boka «Vill glede – friluftsliv med barn året rundt» for sju år siden. Årene etter syklet, padlet, vandret og gikk vi på ski på kryss og tvers av Norge og dro på utallige kortere og lengre familieturer. Prosjektet ble knadd, formet og eltet videre og var innom flere inkarnasjoner.

Norge på tvers til fots.

Underveis merket jeg at jeg ikke kunne nøye meg med å skrive bare om selve turene. Hvordan vi lever livene våre har nemlig stor innflytelse på den naturen vi elsker. Vi er ikke nødvendigvis miljøvennlige bare fordi vi er glad i å være på tur. For meg handler friluftsliv derfor ikke bare om livet på tur, men også om hverdagslivet, som slags livsstil. Samtidig grublet jeg på hvorfor det er så vanskelig å ta bærekraftige valg i hverdagen, for de fleste av oss vil jo egentlig.

Norge på tvers på ski.

Jordas bæreevne har vært overskredet siden 1970-tallet, og rovdriften øker stadig. Dersom hele jordas befolkning hadde hatt et levevis som oss nordmenn, ville vi trengt bortimot tre og en halv jordkloder for å bære forbruket. Vi må med andre ord legge om livsstilen markant. Det høres kjedelig ut, men behøver det egentlig å være det?

Boka handler om å komme seg ut. Om familien på fire som bestemmer seg for å dra Norge på tvers fire ganger – på sykkel, til vanns, til fots og på ski. Om å pakke med seg det aller mest nødvendige, fylle sekken med mat, kutte navlestrengen til hverdagslivet og lever som vagabonder. Ikke for alltid, men lenge nok til at reisens iboende logikk for en stund blir normalen. Lenge nok til at spørsmålene om oss selv og samfunnet vi lever i melder seg. Er det vår egen biologi som gjør det så vanskelig å leve bærekraftig? Og er det likevel nettopp vår biologiske arv som redder oss ut av miljøkrisen?

I boka smelter friluftsliv, biologi, psykologi og filosofi sammen til en inspirerende kjærlighetserklæring til det enkle livet. En egen faktadel gir deg nyttige tips til kunsten å dra på langtur og leve et enkelt og eventyrlig liv – uten å ta knekken på kloden.

Ta kontakt om du ønsker et signert eksemplar av boka!

Kategorier
Siste nytt

I skogens dype, stille ro

Det har vært skrevet mye om skogen de seneste månedene. Tar industrien for eksempel nok hensyn til artene som er avhengige av gammelskog? Er skogens rolle i det grønne skiftet så viktig at det er best å hogge de siste restene med biologisk viktig gammelskog? Svikter myndighetenes kontroll med skognæringen? Ligger løsningen på kreftgåten i soppen på en morken trestamme?

Det er ikke alltid lett å henge med i svingene. Hvem skal man egentlig tro på? Er miljøvernerne bare noen rabiate fundamentalister som overdriver helt vilt fordi de ønsker å ha skogen for seg selv? Har de fagutdannete biologene egentlig peiling på skog? Stemmer det når myndighetene og industrien sier at det aldri har vært bedre i den norske skogen?

I boka I skogens dype, stille ro. Jakten på den norske urskogen tar jeg deg med inn mellom trærne for å vise deg hvordan det egentlig står til i den norske skogen. Sigmund Hågvar, professor emeritus i økologi og naturforvaltning fra NMBU, anmeldte boka for Biolog og omtalte den som en personlig bok, en fagbok og en debattbok:

«Bølstad skriver lett og krydrer med egne bilder. En lang litteraturliste og takk til en rekke fagpersoner viser at han har tatt sitt oppdrag seriøst. Boka er blitt en frisk blanding av personlig engasjement, gravende journalistikk og et sterkt forsvar for skogens mangfold og vern av våre siste urskogsaktige miljøer. Jeg kan anbefale alle som er interessert i skogens hemmeligheter å bli med på Bølstads engasjerende «reise» og læreprosess».

Her får du forordet til boka som en liten smakebit:

«Det er vrient å si helt nøyaktig når den startet, forelskelsen, for jeg har vært høyt og lavt i skogen siden jeg var liten, men likevel, hvis jeg skal trekke fram en bestemt begivenhet, et minne, et øyeblikk, så tror jeg det må være en sommernatt ved Spålselva i Nordmarka som guttunge for mange år siden. Pappa og jeg ligger i teltet. Egentlig burde vi sovet begge to, men den lyse natta er full av lyder, og jeg ligger med øynene så vidt åpne og lytter. Et sted der inne i skogen synger måltrosten, og det kommer et stille brus fra elva. Og så, en rar lyd oppe fra kveldshimmelen, nærmest som en svak, summende breking.

– Det er mekregauken, det, sa pappa.

Den gang ante jeg ikke at mekregauk var et annet navn for den langnebbete vadefuglen enkeltbekkasin, men det gjorde egentlig bare øyeblikket enda mer magisk. Lyden fra mekregauken oppunder himmelen lullet meg i søvn, og sommernatta ved Spålselva brente seg fast i bevisstheten min for alltid.

Skogen ved Spålselva var ikke en hvilken som helst skog. Mot nord, på motsatt side av elva fra der vi hadde slått leir, strakte silhuettene av grantrær i alle aldre og størrelser og fasonger seg ut av tåka, som sakte seg nedover dalen i det lave, gylne morgenlyset. Noen av trærne var lange og smale og pistrete i toppen, andre fyldige og mer monumentale. Noen var døde, nakne, og stakk opp av tåka som svarte spir. En skog fundamentalt annerledes enn skogpartiene vi hadde syklet gjennom for å komme oss til Spålselva, der trærne mange steder var jevngamle, med samme høyde og samme bredde og stod som kloner, i stram givakt, som om de ikke riktig turte å slippe seg løs. Skogen på andre siden av Spålselva så ut som skog hentet rett ut av en av Theodor Kittelsens blyanttegninger, eller August Cappelens oljemalerier. Det var eventyrskog. Skog som hadde fått lov til å passe seg selv i lang tid. Og denne skogen, ved bredden av Spålselva en sommernatt for mange år siden, den ble en slags målestokk for hvordan skog egentlig ser ut, den skogen jeg etter hvert fikk et livslangt kjærlighetsforhold til.

Nærmere tretti år senere var jeg på telttur med min egen familie. Vi hørte aldri mekregauken, men til gjengjeld fikk vi oppleve orrhanenes spill mellom tåkeflakene ute på en myr. Mens vi labbet hjemover, kom vi forbi et stort hogstfelt. Det var det ikke noe uvanlig ved, for vi kom ofte forbi hogstfelt når vi var på telttur i skogen. Men denne gangen var det annerledes, for dette hogstfeltet var ledsaget av et informasjonsskilt. Der kunne vi lese at hogsten var gjennomført etter noe som het Levende skog-standarden. Etterpå stod jentene og stirret ut over hogstflata, et kaos av forvridde og brukne greiner, nakne stubber og et og annet glissent tre, som stod som en slags sørgelige rester av det som en gang var. På skiltet leste vi at disse spinkle einstøingene var privilegerte, for de var blitt livsløpstrær og skulle som de heldige utvalgte få lov til å bli gamle og dø av alderdom, til glede for insekter og sopp som lever av døde trær.

– Er det levende skog, pappa? sa jentene og kikket spørrende på meg.

Jeg trengte ikke si noen ting. Jentene gjennomskuet umiddelbart det paradoksale i å kalle et hogstfelt «levende skog». I stedet gikk jeg i gang med en slags forsvarstale for skogbruket, for vi trenger tømmer. Og skal vi ha tømmer, må vi hogge. Jeg stoppet der, for det blir fort innviklet, dette med skogen i Norge, litt sånn høna eller egget; hvor skal man starte, hvor skal man fortsette? Kanskje jeg burde sagt at det knapt finnes skog som ikke har vært hogd i Norge, men da måtte jeg også ha forklart at det er forskjell på hogst, for der man før i tiden tok ut trærne enkeltvis eller gruppevis, slik at det fortsatt stod igjen skog, er det i dag snauhogst med store flater som gjelder. Da burde jeg fulgt opp med å forklare at andelen skog som aldri har vært flatehogd, blir mindre og mindre, år for år, og at forskere tror store deler av denne skogen, som er så viktig for mange arter, kan være vekk om få tiår om vi ikke gjør noe. Kanskje jentene da hadde svart at skogen vel vokser opp igjen, for det gjør den jo, trærne kommer tilbake, men det er ikke sikkert at alle de tusenvis av artene som levde i denne skogen, før den ble hogd, kommer tilbake. For trær er ikke bare trær. Trær er unge trær, gamle trær; det er levende trær, og det er døde trær og alt imellom. Den skogen som vokser opp etter hogst, får sjelden lov til å bli mer enn et sted mellom 80 og 120 år før den blir hogd igjen. De fleste trær vil så vidt ha kommet seg ut av konfirmasjonsalderen på det tidspunktet, for grantrær kan i spesielle tilfeller bli over fem hundre år gamle, furuer nærmer seg sju, kanskje åtte hundre og eiketrær hele tusen år. Oftest blir de noe midt imellom hvis de får lov til å vokse så lenge de kan. Siden store deler av skogen i Norge består av unge jyplinger som ikke får vokse seg gamle og dø en naturlig død, blir det trøblete for de artene som er avhengige av gamle eller døde trær, og det er det en hel drøss med arter som er. Så mye som 1122 av artene som står på Rødlista, oversikten over alle truete arter i Norge, er arter som lever i skogen, arter som står i fare for å dø ut om vi ikke sørger for at det blir bedre leveforhold for dem. Det handler ikke først og fremst om nusselige arter med pels og fjær, selv om det også finnes truete arter blant dem, det handler først og fremst om lav og mose og sopp og småkryp som edderkopper og insekter, et mylder av liv som ofte lever i en verden skjult for oss, men likevel gjør en livsviktig jobb i skogen.

Etterpå burde jeg sikkert fortalt om hva som faktisk gjøres for å ta vare på artsmangfoldet, men det hadde fort blitt innviklet, det også, for da hadde jeg måttet forklare om ansvarsfordelingen mellom myndighetene og skogbruksnæringen, om det Norges Skogeierforbund kaller «frihet under ansvar». Vi har et mattilsyn som skal fremme miljøvennlig produksjon innenfor landbruket og oppdrettsnæringen, men vi har ikke et skogtilsyn som holder øye med hvordan det står til i skogen. I Norge er arbeidet med å ivareta alle artene i skogen i stor grad overlatt til næringen. Det er næringen selv som kartlegger og setter til side viktige livsmiljøer i skogen før hogst, og det er næringen som i stor grad bestemmer hvilke miljøhensyn som skal tas under selve hogsten, eller hvilke skogområder som skal tilbys til vern. Jeg kunne sagt til døtrene mine at det er en fare med et slikt system, der de som tjener penger på noe, er de samme som skal holde seg selv i ørene. Kanskje jeg kunne brukt uttrykket «å sette bukken til å passe havresekken», men da hadde jeg antakelig også måttet komme med eksempler på at det rent faktisk er en utfordring at næringen i stor grad passer på seg selv. Og det hadde heller ikke vært helt riktig, for det er noen andre som også passer på, et korps av frivillige som bruker fritiden sin i skog og mark på å finne ut hva som faktisk finnes av arter i skogen, og som sier ifra dersom de kommer over hogster som ikke er bra. En slags gammelskogens vaktbikkjer. Folk som blir jublende glade over å finne sjeldne sopper på undersiden av morkne, mosegrodde trestammer.

Kanskje jeg også burde nevnt at skogen er viktig med tanke på klimaet, og at det er stor uenighet om det er best å hogge skogen eller spare skogen hvis vi skal bremse klimaendringene? Det kunne fort blitt litt vel mye å forklare for døtrene mine, nærmest en hel bok. Ja, det kunne utviklet seg til den boka du sitter med i hendene nå. En bok som handler om historien til den norske skogen. Om hvordan det står til med skogen, hvordan den har blitt som den har blitt, og hva vi bør gjøre hvis vi skal ta ordentlig vare på den og myriadene av liv som er avhengig av den. Hvor vi skal starte? La oss starte ved starten. Ved grunnlinjen. La oss starte med hvordan skogen i Norge egentlig så ut før vi begynte å omforme den.»

Skulle du få lyst til å bli med inn i skogen, kan du få kjøpt boka i de fleste nettbokhandler. Ta gjerne kontakt om du ønsker en signert utgave. Og ellers er det bare å ønske deg god tur inn mellom trærne!

Kategorier
Debatt

Spleiselag for skogen

Jeg er ikke overtroisk, Virkelig ikke. Jeg kan likevel la meg forbløffe over utrolige sammentreff. Som i mai i år. Jeg tror det var omtrent midt på måneden, og jeg var ute og lufte hunden i nærskogen. Det var det sånn sett ikke noe uvanlig ved, jeg er jevnlig ute og lufter ham i skogen både to–tre ganger i løpet av en dag, men akkurat denne dagen, på vei hjemover, da jeg gikk mellom de store furuene i blåbærskogen, slo det meg hvor fin skogen her egentlig var. Steingjerder på kryss og tvers var tegn på at skogen kanskje en gang hadde vært ryddet og omdannet til beitemark. Om det hadde vært helt trebart, eller om det fortsatt stod furuer og bjørketrær inne på beitene, det vet jeg ikke. I dag var det i hvert fall få spor igjen etter den epoken. Furuskogen stod høyreist med unge og eldre trær om hverandre på et frodig dekke av blåbærlyng. Med andre ord en skog som hadde forynget seg selv, og ikke en plantasje. Naturskog. Den grove sprekkebarken på enkelte av de største furuene ga bud om aldre på hundre og femti, ja kanskje to hundre år, eller mer.

Nærskogen.

Skogen var ikke bare fin. Den var også hogstmoden. Og det var da jeg innså det. At den lille skogen vi hadde brukt så mye tid i sammen med barna våre, til bærplukking og soppturer, til overnattinger i telt og i snøhule, til oppdagelsesturer og bålkos, skogen som jeg hadde brukt til et bokprosjekt om barn og friluftsliv og til reportasjer i A-magasinet, det var da jeg innså at den lille skogen kanskje en dag ikke ville være her mer. Digre hogstflater bare noen få hundre meter sør og boligbygging bak huset hadde år for år spist seg inn i den. Bit for bit. Selv bor vi i det som en gang var blåbærskogen til naboene i sør. Men hva om vi gikk sammen, tenkte jeg, hva om vi laget et spleiselag? Samlet inn penger til skogeieren for å la ham eller henne la skogen stå? Hvor mye var jeg villig til å betale for å beholde skogen? Tusener? Titusener?

Da jeg åpnet verandadøren neste morgen, hørte jeg en foruroligende lyd inne fra skogkanten. Lyden av motordur og den tørre, knasende lyden av furugreiner som ble brukket og splintret. Skogen ble hogd. Ikke bare hogd. Den ble utradert. De neste ukene gråt jeg inne i meg hver gang jeg luftet hunden.

Nærskogen på samme sted som over – etter hogst.

En naiv tanke, tenker du kanskje, dette med spleiselaget, og ja, jeg skal innrømme at det er litt naivt, men likevel: Skog har en verdi utover verdien av tømmeret. For de flere hundre beboerne i området var skogen et åndehull i hverdagen. For barna på skolen og i barnehagen var den en lekeplass og en læringsarena. Men først og fremst hadde skogen en verdi for alle artene som levde i den. Ikke bare trærne, men alle artene som var avhengige av trærne. Bare spør hakkespettpappaen, som jeg en gang i blant ser fly tvers over hogstfeltet, der den pleide å finne mat til familien sin blant de gamle furuene. Årringene på stubbene avslørte at de eldste var to hundre år gamle.

Jeg har prøvd alt jeg kan å finne noe positivt ved slagmarken bak huset. Prøvd å tenke at selv om det ser ut som om en panserbataljon med stridsvogner har meid ned skogen og harvet opp myrene, så har det blitt mer utsikt. For det har det. Nå kan vi se helt til steinbruddet og grustaket et par kilometer unna i øst. Men når jeg forlater den knastørre, nakne hogstflata i den steikende sola, krysser steingjerdet og går inn i den svale storstua av trær inne i den siste lille skogresten som fortsatt står igjen, da klarer jeg ikke lure meg selv. Jeg ville gitt mye for å hatt den gamle skogen her fortsatt. Virkelig mye. Tusener? Nei. Titusener.

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

Kategorier
Inspirasjon

Padleeventyr på lavbudsjett

Sportsbutikkene overøser oss med reklamer om dyrt turtøy i årets farger og utrolige nyvinninger innenfor turutstyr i en sånn grad at det er vanskelig å skjønne hvordan folk i det hele tatt turte å gå utenfor en dør i forrige århundre. Ikke rart mange tror det er dyrt og komplisert å drive med friluftsliv. Og skal du på padletur, da må det vel i hvert fall svi skikkelig i lommeboka? Eller?

Klarer du å bare pakke med deg det aller mest nødvendige, skaffer deg en billig våtdrakt og et par vanntette poser, er veien duket for padleeventyr. Ja, du trenger en båt også, da. Er du heldig, finner du en oppe på et loft eller i en kjeller. Bestemors gamle luftmadrass av gummi og bomull er nemlig perfekt til utforsking av små vassdrag: Lett, god i trange, grunne elver og rasende billig.

Ifølge Olympiatoppens testsenter aktiverer luftmadrasspadling store muskler som pectoralis major, lattisimus dorsi, og, ikke minst, rectus abdominus. Sommerkroppen er med andre ord rett rundt neste elvesving.

Her er et gjensyn fra 2011 da kompis Håkon og jeg besluttet oss for å utforske en 30 kilometer lang beverbefengt gjørmerenne mellom Holmestrand og Tønsberg på luftmadrass (De noe lavmælte og lakoniske kommentarene underveis i filmen avspeiler på ingen måte hvor fantastisk gøy det er å dra på padletur på luftmadrass, men er rett og slett et utilsiktet utslag av moderat mikrofonskrekk).

 

I boka #mikroeventyr kan du lese mer om hvordan du kommer i gang med luftmadrasspadling og få tips til bøttevis av andre turer på lavbudsjett i nærområdene.

SaveSave

SaveSave

Kategorier
Siste nytt

Foredrag om mikroeventyr hos Turkammeratene

Hadde en veldig hyggelig og morsom kveld i Nittedal med min medsammensvorne Marius Nergård Pettersen da vi holdt foredrag om mikroeventyr på Turkameratenes årsmøte forrige torsdag. Føler meg priviligert som får lov til å underholde om hverdagsheltens redning ut av tidsklemma og inn i nærfriluftslivets gleder med en god porsjon humor og et lett dryss alvor. Vi holder gjerne foredrag for deg også, men det kan være lurt å være ute i god tid. Du vet, tidsklemma og alt det der.