De færreste liker at folk fiser uhemmet ved middagsbordet eller tisser i svømmebassenget. En gang var det å røyke sett på som attraktivt. Nå? Ikke så veldig. Kan det å leve liv som ikke er miljøvennlige bli en turn-off i framtiden?
Dersom alle hadde levd som oss nordmenn, hadde vi trengt tre og en halv jordklode. Sist jeg sjekket, fantes det bare én. Likevel er valgene i hverdagen vår ofte langt fra bærekraftige. Svaret på paradokset ligger i genene våre. Der ligger også løsningen. Det handler om seksuell seleksjon, den oversette lillesøsteren til Darwins evolusjonsteori om naturlig utvalg.
De fleste av oss er godt klar over at den kombinerte effekten av klimakrisen og naturkrisen vil endre verden som vi kjenner den i løpet av få tiår. Vi vet det, selvsagt vet vi det, og lever med den der kjipe, dårlige samvittigheten lurende i bakhodet 24/7. Da er det godt å ha statsminister Erna Solberg.
«Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt», sier Erna, og vi takker henne, trøste og bære, som vi takker henne, til og med de som ikke har stemt på henne, for Erna gir oss alibiet. Erna fjerner den dårlige samvittigheten.
«Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt», repeterer vi, syngende, nynnende, som et beroligende mantra, og kaster plastavfallet i riktig dunk på kjøkkenet med den ene hånda mens vi trykker ok på bestillingen til årets andre Syden-tur på telefonen med den andre. Bare vi gjør litt, har vi gjort vårt, tenker vi. Men Erna tar feil. Det er ikke nok. Det monner som å forsøke å slukke brannen i huset ditt med en kaffekopp.
Joda, stemmer vi på de riktige politikerne, kan vi forhåpentlig få til noen av de nødvendige endringene på systemnivå. Men politikerne er på etterskudd med tanke på endringene som må til. Hva vi gjør i hverdagen og på fritiden er en svært stor del av utfordringen. Det er med andre ord du og jeg som sitter med nøkkelen.
Vi vet det og vil så veldig gjerne gjøre det riktige. Likevel roter vi det til. Hvorfor? Fordi hva som føles riktig her og nå avhenger av hvilken del av vår urgamle biologiske arv vi velger å lytte til, biologiske mekanismer skapt i en tid da vi ikke var kledd i allværsjakker med sofistikert membranteknologi, men i skinnfeller. Den gang da det å samle redskaper og raske til oss ressurser var helt sentralt for vår overlevelse og kanskje også som del i spillet om å kapre gunsten til en eventuell make.
Hjernen vår belønner oss med lykkerus så snart vi anskaffer oss noe nytt, men den gode lykkerusen fortaper seg raskt, for ellers ville vi slutte å strebe etter nye ting. Dermed virvler vi rundt i en evig runddans med en konstant trang til å skaffe oss større hus og hytter, biler og båter og ting og tang.
Det utnytter reklamebransjen til fulle. Utfordringen er at det er et nullsumspill. Hvis noen stiger i materiell status, vil vi andre gjøre alt for å komme etter. Slik spinner forbruket ut av kontroll, selv om vi fint kunne klart oss uten veldig mye av det vi anskaffer oss.
Men vi har også en annen biologisk arv. En arv som handler mer om hvem vi er enn hva vi har i kampen om å vinne vår utkåredes gunst. Og det som regnes som en av de mest attraktive egenskapene hos mennesker, hvis ikke den aller mest attraktive, handler om altruisme: Det å stille opp for fellesskapet, å være selvoppofrende og uselvisk, alt sammen trekk som var helt avgjørende da vi levde i små stammesamfunn.
I dag er det ikke i like stor grad slik. Vi drukner i mengden. Dugnad har gått ut på dato. Dermed vinner den delen av vår arv som handler om å raske mest mulig til seg. Vi innkasserer gevinsten hver for oss, mens miljøbelastningen fordeles på samfunnet. Men vi kan bryte den onde sirkelen.
Det er nemlig fullt mulig å ta kontroll over den delen av vår biologiske arv som får oss til å overforbruke ressurser. Det skjønte stoikerne for over to tusen år siden. Da kan vi gjøre noe med de tre store: droppe flyet, spise mindre kjøtt og bruke kollektivt og sykkel fremfor bil. Ja, og roe ned kjøpefesten.
«Men det vi gjør i Norge monner som en dråpe i havet», sier du kanskje. Ja, men mange nok dråper kan starte en flodbølge. Noen må bare være de første dråpene. Tendensen er der allerede. Bare se på alle virksomhetene som grønnvasker så det skitne såpevannet spruter veggimellom.
Det er ikke lett, det å begrense seg, absolutt ikke, men om du får det til, ligger det en egen glede og lykke og venter i det enkle livet. For lykkeforskningen er klar: Det som gjør oss lykkelige er ikke ting, men en hånd å holde i og et hjerte å knytte seg til.
Om du virkelig får en make på kjøpet, vet jeg ikke. Du sparer i hvert fall antakelig en god del penger på veien, og hvis tid er penger, ja, da må vel penger være tid, tid du kanskje kan bruke på å leve et mer eventyrlig liv enn du gjør i dag – uten å ta knekken på kloden?
Det er umulig å si sikkert om det å leve bærekraftig kommer til å framstå som attraktivt, ja, sexy om du vil, og om det å leve miljøfiendtlig kommer til å bli en skikkelig turn-off. Men én ting er sikkert. Jeg tror det er vårt eneste håp.
