Mikkel Soya Bølstad

26. februar 202126. februar 2021

NRK er offer for statsfinansiert villedning om skog

Det har vært en del snakk om ukultur i Olje- og energidepartementet. Onsdag 24. februar ble NRK P2 Studio 2 offer for ukulturen i norsk skogforvaltning.

Ifølge Artsdatabanken er skogbruk den største enkelttrusselen mot artsmangfoldet i Norge. Hele 87 % av de 1122 skoglevende artene på rødlista er truet av skogbruk. Da skulle en jo tro at NRK har rett i at det var gode nyheter når Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) kjøper spalteplass på forskning.no for å fortelle oss at det blir mer gammelskog?

I 2018 hadde jeg gleden av å prate om skog på radioprogrammet Sommer i P2. Der brukte jeg en halvtime på å forklare hvorfor mer gammelskog i seg selv ikke friskmelder den norske skogen.

Vi har ikke en halvtime. La oss heller forsøke oss med et makabert, men enkelt eksempel. Forestill deg at vi har ti katter. De neste årene tar vi livet av én katt hvert år. Etter sju år er det tre katter igjen. De som er igjen har selvsagt vokst seg eldre i de sju årene som har gått. Det er bra. Men vi har altså bare igjen tre katter. Og neste år har vi bare to.

Hva har dette med skog å gjøre? Jo, følg med nå. NIBIO kom med en annen rapport i fjor. Den kjøpte de ikke spalteplass til på forskning.no. Den handler nemlig om hvordan stadig mer av den norske skogen flatehogges hvert år. Dermed blir det mindre og mindre skog igjen som aldri har vært flatehogd.

Fram til 2016 var 70 % av skogen flatehogd. Med dagens tempo kan over 80 % av skogen ha blitt flatehogd om ti år. Om 20–25 år? Da kan det meste være flatehogd om vi ser bort fra det ørlille som er vernet, eller satt av som knøttsmå nøkkelbiotoper på i gjennomsnitt én hektar.

Fram til for hundre år siden hogde man overalt. I dag får den skogen som ennå ikke er flatehogd med hogstmaskiner stå i fred og vokse seg eldre, litt som kattene våre. En dag er skogen kanskje gammel nok til å falle innunder NIBIOs definisjon for gammelskog, som er 80–156 år avhengig av vekstforhold og treslag. Denne skogen får det altså bedre på tross av skogbruket, ikke på grunn av, slik Landbrukdsdirektoratet og NIBIO framstiller det som.

Vi kan kalle denne skogen «ny gammelskog». Det er selvsagt bra at det blir mer ny gammelskog. Men det er to skår i gleden som NIBIO velger å ikke skrive om på forskning.no. Dels mangler slik «ny gammelskog» ofte gamle og grove nok levende og døde trær til at mange av de truete artene trives der. Dersom skogen får stå i fred, kan den likevel potensielt bli et egnet levested med tiden. Altså hvis den får stå i fred. For utfordring nummer to er nettopp det NIBIO ikke vil fortelle om på forskning.no, nemlig at flateskogbruket år for år brer seg til stadig nye arealer. Dermed vil også store deler av den «nye gammelskogen» på sikt bli hogd om utviklingen får fortsette.

Men det er mer. For hundre år siden var skogene våre glisne etter århundrer med intensiv hogst. Til forskjell fra dagens hogst stod det likevel tross alt de fleste steder faktisk igjen trær. Skogen var fortsatt en skog. Og, enda viktigere, en del av skogen var etter forholdene beskjedent påvirket. Det er primært her vi i dag finner de største naturverdiene, ikke minst i lavlandet. La oss kalle denne skogen for «den gamle gammelskogen».

Henger du fortsatt med? Det blir altså mer «ny gammelskog», primært i lavproduktive, høytliggende områder, mens «den gamle gammelskogen» i de produktive skogsområdene i lavlandet fortsatt hogges.

Ved flatehogst fjernes så å si alle trærne, og livet må begynne helt forfra. En stor del av artene på rødlista er truet av skogbruk fordi det tar flere hundre år å danne de levestedene de trenger, for eksempel grove, gamle trær eller grov død ved, som det er rikelig av i ordentlig gammel gammelskog.

Når skog i dag hogges etter 80–120 år, skjønner de fleste at disse artene sliter i industriskogene. Å sette igjen spredte enkelttrær eller kantsoner mot vassdrag, slik miljøsertifiseringen krever, skaper ikke egnede levesteder for flertallet av de truete skoglevende artene.

I dag snauhogges det selv internasjonalt verneverdig «gammel gammelskog» der flere av disse artene har sine siste viktige tilholdssteder. Det skjer fordi myndighetene har laget et smutthull i næringens miljøsertifisering som gjør at de kan omgå og ignorere selv internasjonale naturverdier og flatehogge slik skog. Tømmeret selges som statssubsidiert miljøsertifisert tømmer under parolen «det grønne skiftet».

Skogbrukets negative påvirkning på artsmangfoldet er så allment etablert kunnskap i forskningsverdenen nasjonalt og internasjonalt at det er pensum for førsteårsstudenter på høyere utdanning. Så kan vi lure på hvorfor NIBIO med jevne mellomrom kjøper spalteplass hos forskning.no for å grønnvaske skogindustrien, eller hvorfor Landbruksdirektoratet og Landbruks- og matdepartementet i praksis kun tufter skogforvaltningen på NIBIO.

Stikkordet er ukultur, en ukultur Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi allerede påpekte i 2004, men siden har unnlatt å følge opp. Det er på tide å brette opp ermene.

24. januar 2021

Kongsbergs planlagte turistmagnet er et monument over grønnvasking

Helt siden barna våre var små, har jeg forsøkt å lære dem om natur og miljø. Om å ta bærekraftige valg. Men det jeg har lært dem, må ha vært feil.

Når jeg leser om planene for nærturområdet vårt i Gruveåsen i Kongsberg kommune, er det tydelig at jeg ikke har skjønt hva ordet bærekraft betyr. Kommunen, AS Parks og Statskog har nemlig planer om å utvikle det lokale skisenteret til et anlegg for internasjonal ski- og sykkelturisme midt i den nasjonalt verneverdige skogen i Gruveåsen. Og de kaller satsingen «bærekraftig utvikling».

Skogene rundt Kongsberg ble drevet svært hardt da gruveeventyret tok fart på starten av 1600-tallet, og Gruveåsen ser ut til å ha blitt snauet helt ned for omlag tre hundre år siden. Men så skjedde det noe spesielt. Siden har trærne i store deler av Gruveåsen nemlig fått vokse mer eller mindre uforstyrret og er i dag Kongsbergs viktigste nærturområde. Ja, i dag er det så mange kjempefuruer i den unike i skogen i Gruveåsen at du faktisk må til Femundstraktene eller Pasvik for å finne noe som likner.

Etter århundrer med rovhogst har bare noen få promille av den norske skogen naturverdier som det vi ser i Gruveåsen i dag. Derfor er skogen foreslått fredet mot hogst og utbygging som vil være i strid med Norges internasjonale forpliktelser om å ta vare på artsmangfoldet.

Kongsberg kommune, Statskog og AS Parks liker åpenbart en utfordring. I stedet for å legge tilrette for bærekraftig turisme utenfor det foreslåtte verneområdet, slik rapporten «Skånsom reiseutvikling i Gruveåsen» foreslår, vil de tvert imot gjøre det midt i området med nasjonalt viktige naturverdier. For som kommunen skriver til Statsforvalteren fordi de er bekymret for at et vern vil ødelegge de omfattende planene i den verneverdige skogen: «Natur og kulturminner utgjør selve substansen i det tilbudet og den destinasjonen aktørene ønsker å utvikle for rekreasjon, historieformidling og aktivitet».

Der jeg ser mosegrodde skogsrom du kan gjemme deg bort i, ser kommunen, AS Parks og Statskog «utviklingsrom». Jeg skulle ønske noen hos kommunen, AS Parks og Statskog kunne forklare meg og barna mine hvordan de skal utvikle de gamle kjempefuruene, hønsehaukens reir, blåbærlyngen, steinsoppen og tiurleikene. Hvordan vil de utvikle kongeørnens jaktmarker, bekkene og de gamle gaddene som står der som sølvskimrende skulpturer, eller alle de fine stedene du kan sette opp teltet eller tenne bål i høsttåka, langt unna veier, tette plantasjer og nakne hogstfelt?

Jeg lurer på om svaret er å finne i kommunens miljøsatsing Miljøfyrtårn, Norges mest brukte sertifikat for virksomheter som vil dokumentere sin miljøinnsats og vise samfunnsansvar. Stiftelsen Miljøfyrtårn jobber for å gjøre bærekraft «konkret og lønnsomt», som de skriver på sine nettsider.

Jeg har lett lenge etter Kongsbergs miljøfyrtårn. Jeg har lett i dammen som er fylt opp for å bygge dagligvarebutikk, den dammen som før huset de rødlistede storsalamandrene. Jeg har lett i Efteløt, der elvebredden ved Numedalslågen er ryddet for løvskog og fylt opp med digre sprengstein for å lage villakvarter.

Jeg har lett langs den tre kilometer lange ruta jentene og jeg pleide å gå gjennom skogen hjemmefra og til fisketjernet da de var små, den ruta som i dag er vekk, utradert da skogen ble snauet ned for å gi plass til hogstfelt, europaveien, næringspark, utvidelsen av motorcrossbanen, nye boligfelt og vannreservoar.

Jeg har lett der Statskog snauhogde naturstien i Funkelia, nederst i Gruveåsen. Jeg har lett der myrene har blitt gravd opp for å gi plass til boliger og næringsbygg. Ja, jeg har saumfart alle de enorme naturområdene som har gått tapt siden vi flyttet hit til byen for 17 år siden, men jeg har fortsatt ikke sett skyggen av tårnet.

Kanskje miljøfyrtårnet rett og slett ikke er bygd ennå? Kanskje kommunens store plan er å bygge miljøfyrtårnet sitt midt i vårt viktigste nærturområde, indrefileten til Kongsbergs turfolk, den nasjonalt verneverdige skogen på Gruveåsen?

Der kan tårnet stå som en turistmagnet rett ved siden av den planlagte skiheisen, snøkanonene, alpinløypa, parkeringsplassen, utleiehyttene, varmestua og sykkelløypene, et miljøfyrtårn som skal kunne ses helt fra Gardermoen. Hit kan begunstigede internasjonale turister med de rette bærekraftige holdningene transporteres med fly som går på biodrivstoff fra matfatet til fattigfolk fra sørlige himmelstrøk. Siden kan turistene fraktes til Kongsberg, der de skal bruke de bærekraftige pengene sine så det klinger grønt i kommunekassa.

Høyt oppe på toppen av Gruveåsen, der den nasjonalt verneverdige skogen en gang var, skal tårnet lyse opp og vise alle vordende grønnvaskere i landet hvordan vi kan gjøre bærekraft «konkret og lønnsomt», grønnvaskere som siden kan lære kunsten videre til sine barn. Slik kan vi bli en hel nasjon av grønnvaskere i et rent og pent og striglet land med parkeringsplasser og plantasjer, heisanlegg og hogstfelt rensket for besværlig natur som stikker kjepper i hjulene for bærekraften vår.

20. desember 202020. desember 2020

Slik gjør du lavpunktet til et høydepunkt

Høst er bra. Et fyrverkeri av farger, frisk luft og bål, og mygg, knott og klegg har gitt seg for sesongen.

Gleden varer til november. Jeg hater november. Grått, vått og tåkete. Jeg forsøker å overbevise meg om at november byr på fint fotovær, for det er jo sant, grått er flott og stemningsfullt som bare pokker. Det holder bare ikke.

Det handler om lyset som sakte svinner, dag for dag, og en dag er det ikke bare en slitt metafor, men virkelighet, oppe i hodet. Bang! Novemberblues. Og akkurat som skogen rundt meg stopper opp og går i dvale, gjør jeg det samme, eller skulle i hvert fall ønske jeg kunne gjøre det samme, pakke meg inn i et ullteppe med en bok i hjørnet av sofaen, gå i hi, men jeg kan jo ikke det.

Så da starter i stedet Den store nedtellingen, den som skal løfte meg fram gjennom mørket og ut på den andre siden. November blir desember, og desember er sikkert bra, den, men det er særlig én dag i desember som stikker seg ut. Det handler om dagen før dagen før dagen. Eller, egentlig om natten før natten før natten. 21. desember. Vintersolverv. Årets lengste natt. Lavpunktet.

Med jevne mellomrom har vi gjort denne natten over alle netter til et av årets høydepunkter, pakket med oss sovepose, liggeunderlag og lykter, vandret inn mellom trærne til en lysning og tent bål, pakket oss inn i ullpledd, varmet mat, kokt kakao og kanskje fått et glimt av stjernene. Når vi legger oss denne kvelden, årets lengste kveld, da legger vi oss med forvisning om at neste dag, og dagen etter, og dagen etter dagen etter dagen, blir litt lengre, litt lysere, litt bedre.

6. desember 20207. desember 2020

Derfor bør du være varsom med å dra på tur i gammelskogen

Denne uka dro min bedre halvdel og jeg på overnattingstur i nærskogen. Jeg velger å kalle det nærskogen selv om skogområdet var en håndfull kilometer unna. Hvis vi hadde villet, kunne vi strengt tatt gått fram og tilbake på én dag. Joda, det hadde blitt en lang dag, men det viktige er at vi ikke hadde trengt bil eller sykkel for å komme oss dit.

Morgen i nærskogen — FØR SOLOPPGANG I NÆRSKOGEN. Et kvarters gange fra rekkehuset, så er vi i vår egen verden.

Det å ikke ha bil, gjør noe med ditt forhold til nærskogen, den skogen du altså kan nå på dagstur til fots. Har du bil, kan du bare sette deg ned bak rattet og kjøre i vei. En time senere kan du være milevis unna. Da blir nærskogen ikke fullt så viktig. Har du ikke bil, er det helt omvendt. Da blir nærskogen svært viktig.

Min familie og jeg har vært priviligert med skog rundt rekkehuset vårt i to–tre himmelretninger i de årene da jentene våre var små. I dag er det bare små rester igjen etter at skogen har gått tapt til boligutbygging, snauhogster, næringsarealer og ny E134. Akkurat boligutbygging skal jeg ikke snakke så høyt om. Rekkehuset vårt står i det som en gang var blåbærskogen til de som bor i villakvarteret sør for oss. Ett eller annet sted skal jo folk bo.

Det var en gang en skog — DET VAR EN GANG EN SKOG. Nærskogen vår, 150 meter fra huset vårt, fotografert med ett års mellomrom.

Snauhogster inntil boligområder er en annen sak. Egentlig skal det tas hensyn til nærfriluftsliv når det hogges rundt byer og tettsteder. I hvert fall er det intensjonen i forskriften for bærekraftig skogbruk og skognæringens egen miljøsertifisering. Men intensjoner er lite verdt når det er penger på spill. Så lenge kravpunktene er vagt formulert, kan du unngå dem og hogge stort sett som du lyster. Og det gjør dessverre mange.

Bynært avbrekk — BYNÆRT AVBREKK. En liten pustepause ti–femten minutter hjemmefra.

Men det var ikke den helt nære skogen Becky og jeg dro til, selv om vi vet om flere små jordbærsteder der vi fortsatt kan finne roen. Steder med sin egen tid og rytme, steder med naturlige skogsrom du kan forsvinne i. År for år blir det færre og færre slike steder igjen i takt med at industriskogbruket snauhogger stadig flere områder og erstatter skogen med ensaldrete plantasjer.

Matkammer — MATKAMMER. Becky plukker blåbær i nærskogen til frokosten hver helg i bærsesongen og kommer ofte hjem med kantareller til middagen.

Ikke en gang naturverdier er nok til at skog spares for hogstmaskinene. Skognæringens egen kartleggingsmetodikk er nemlig svært banal og lite treffsikker. Systemet er i tillegg rigget slik at resultatene fra kartleggingen kan bøyes og tøyes i en sånn grad at det kan hogges i skog med selv internasjonalt viktige naturverdier. Et av de mest kjente skrekkeksemplene er fra nabokommunen vår Notodden, der helt unike naturverdier i skandinavisk målestokk blir sønderhogd. Tømmeret selges utrolig nok som miljøsertifisert.

Verdien av skog — VERDIEN AV SKOG. Vi er flinke til å sette en prislapp på verdien av tømmer. Glemmer vi verdien av selve skogen?

«Dette er ikke urskog!» blir noen ganger brukt som argument for ikke å ta vare på et skogområde. Men om vi bare skulle vernet det vi har av urskog, hadde vi i praksis ikke fått vernet noe skog i Norge. I dag har vi bare noen promille med mer eller mindre urørt skog som står som gjenglemte rester noen få steder i landet. Villmarkslandet Norge er med andre ord bare en myte.

To gamle venner — TO GAMLE VENNER. Krokete greiner tjukke som lår, stor stammediameter, grov panserbark og en trekrone som flater ut i toppen er gode tegn på at furuskogen du står i er gammel. Disse to oldingene nærmer seg antakelig 250–300 år.

Så lite som 1,3 prosent av den produktive skogen er skog med en dynamikk og en struktur som kan minne om den vi finner i en urskog. Det er altså ikke skog som er genuin, uberørt urskog, men skog som er så lite preget av hogst at den likevel har noen av de biologiske kvalitetene til en urskog. En skog som har vært hogd langt tilbake i tid kan derfor godt ha naturverdier som gjør at den er verdt å ta vare på i dag.

I skogens dype, stille ro — I SKOGENS DYPE, STILLE RO. Jeg kan nesten garantere at kaffen smaker bedre i en gammelskog enn i en granplantasje.

98,7 prosent av skogen er altså skog som er så påvirket at den faller utenfor definisjonen på naturskog. Men det går også et annet viktig skille. Det handler om skogen har vært flatehogd eller ikke. Når skogen flatehogges, etterlates bakken som et «ground zero», der livet gradvis må vende tilbake. Siden industriskog hogges raskere enn mange av artene klarer å komme tilbake, ødelegger snauhogst skogen som levested for et stort mangfold av arter og etterlater et økosystem i ubalanse.

Furugadd — FURUGADD. Dette treet levde antakelig i 250–300 år før det døde og kan stå slik i hundre år eller mer etterpå. Siden det meste av furuskogen i Norge hogges allerede etter 120 år, er det svært lite grov furugadd i skogene våre.

Et sted mellom to tredjedeler og tre fjerdedeler av den produktive skogen i Norge har vært flatehogd, og andelen øker for hvert år som går. Om få tiår har vi flatehogd det meste av skogen vi ikke har tatt vare på i nasjonalparker eller naturreservat. I dag er bare fem prosent av all skog er vernet. Av produktiv skog bare skarve 3,8 prosent. I tillegg kommer såkalte nøkkelbiotoper. Det er som oftest ørsmå lommer med skog på i gjennomsnitt én hektar som er satt igjen av skognæringen for å ta vare på artsmangfoldet.

Boligblokk — BOLIGBLOKK. Gamle furuer som dette er svært sjelden kost i norske skoger, men er viktige som bolig for alt fra insekter til sopp og fugler. Skog med slike gamle kjemper finnes fortsatt spredt i Notodden, og som her, i Kongsberg.

Forskning indikerer at nøkkelbiotopene jevnt over er for få, for små og for spredt plassert til at de kan ivareta artene over tid. En nøkkelbiotop har heller ingen god beskyttelse over tid, men kan hogges om næringen finner et annet område som såkalt erstatningsbiotop. Systemet minner strengt tatt mer om grønnvasking enn et genuint forsøk på å ta vare på artsmangfoldet.

Firbent trivsel — FIRBENT TRIVSEL. Et uoffisielt amatørstudie tyder på at hunder trives ekstra godt i gammelskog.

Men det var nettopp en nøkkelbiotop Becky og jeg dro til. Attpåtil et av de ytterst få områdene med nøkkelbiotoper som har en størrelse som monner litt, ja, så mye at området burde vært vernet og grunneierne fått utbetalt erstatning.

Død, men levende — DØD, MEN LEVENDE. En låg på bakken kan ha flere levende celler i seg enn da treet levde. Når treet dør, flytter nemlig et mylder av insekter og sopp inn i treet og utnytter veden både som husvær og mat.

I og med at en nøkkelbiotop ikke har noen form for formelt vern, tørr jeg ikke si hvor vi dro. Det får holde at det var en skikkelig gammelskog med furutrær formet av vind og vær i oppimot tre hundre år, en bortgjemt og bortglemt rest av skog som antakelig stort sett har fått passe seg selv i to–tre hundre år. Skog som bare utgjør noen få promille av Norges skoger, og som du i dag må reise til ødemarker i Femunden eller Pasvik for å finne maken til.

Bynær mini-villmark — BYNÆR MINI-VILLMARK. Det likner Femundsmarka, men er i virkeligheten nærskogen vår utenfor Kongsberg by.

Jeg vet ikke om jeg vil anbefale deg å oppsøke en sånn skog. Én ting er at du kan ende opp med en vond sorg om du blir glad i en slik skog og siden opplever å se den snauhogd fordi den ikke er vernet. Men enda verre er det kanskje at om du først forelsker deg i ordentlig gammelskog, og får øynene opp for gammelskogens myriader av liv og former, da kommer det aller meste av skogen i Norge plutselig til å framstå som triviell og kjedelig. Nå er du i hvert fall advart.

29. november 202029. november 2020

Når vår nasjonalidrett gir aktiv dødshjelp til seg selv

Det går tilsynelatende eventyrlig godt med norsk langrenn. Pallen tapetseres nå så ofte av rødt, hvitt og blått at vi nesten er skuffet om det kun er én nordmann i topp tre. Ja, den norske dominansen er så ekstrem at mange skifrelste er bekymret for rekrutteringen til langrennssporten i utlandet. Men det er noe helt annet vi burde være bekymret for. Framgangen dekker nemlig over at vår kjære nasjonalidrett er alvorlig syk.

Nei, det handler ikke om at idretten er så hard mot lungene at våre fremste skiløpere må ta astmamedisin forebyggende, eller at jakten på stadig bedre glid med fluorkarboner etterlater horder av hjerneskadde mus og syke smørere langsmed løypene. Det er enda mer dramatisk. Det handler om selve sportens fundament. Nasjonalidretten vår er i ferd med å forsvinne i en pøl av skittent smeltevann.

Det er umulig ikke å legge merke til det. Den ene fattige snøvinteren avløser den andre i Europa og Norge. Stadig oftere må skiløperne gå på smale striper av gråhvite, slapsete rester av snø som snirkler seg over svarte jorder eller golfbaner i regnet.

Bare de siste tretti årene har vinteren i Oslo blitt tre uker kortere. Så hva gjør vi da? Vi tilpasser oss! «Vil ikke snøen komme til meg, må jeg komme til snøen», tenker vi og kjøper hytte i snøsikker høyde på Sjusjøen og kjører og flyr fra snøflekk til snøflekk i Norge og Europa (enhver juniorløper med respekt for seg selv skal jo uansett på høydeopphold i Alpene).

I skianlegg i selv de minste avkroker durer og går det energikrevende snøkanoner i døgndrift for å forlenge sesongen mest mulig i begge ender, og om ikke det er nok kan vi alltids kjøre til skihallen. Alt sammen er paradoksalt nok med på å bære ved til bålet. Den globale oppvarmingen bare øker.

Skogbruk og langrenn er tett sammenbundet historisk sett. Da Gjermund Eggen ble gullmedaljegrossist i ski-VM i 1966, føyde han seg inn i en treningstradisjon der skogsarbeid i flere tiår hadde dannet grunnlaget for prestasjoner i skisporet. Den tiden er over. Øks og sag er byttet ut med pulsklokke og laktatmåler.

Men skognæringen er fortsatt en viktig alliert av skiidretten. En gang var ski noe som gjorde oss i stand til å gå utenfor allfarvei. Nå kan vi stort sett bare gå på vei. De gamle, smale skogsløypene er så humpete og ujevne at de krever masse snø for å kunne preppes med maskiner.

Da er det godt at vi har det moderne industriskogbruket med sine sterile monokulturer og det stadig tettere nettverket av skogsbilveier som gjennomskjærer de norske skogene på kryss og tvers. Skogsbilveiene trenger nemlig knapt nok snø før det kan preppes løyper på dem.

Glem alt om nasjonalromantikk. Der det å gå på ski tidligere var uløselig knyttet til naturopplevelse, er naturen ikke lenger så viktig. «Har du sett ett redwood-tre, har du sett dem alle», sa Ronald Reagan og mente det bare var å måke ned de gamle, majestetiske kjempene i California. Jeg er sikker på at han hadde sagt det samme om norsk skog. Vis meg den granplantasje eller det hogstfeltet som ikke ser pent ut med litt snø på. Og har vi ikke skogsbilveier, er det alltids en gammel historisk kjerrevei vi kan frisere litt med gravemaskin.

I dag er det nemlig hverken smøreklosser eller skiskraper som danner grunnlaget for suksess i langrennssporten, men gravemaskiner og lastbiler. En gang ventet vi i åndeløs spending på at Gjermund Eggen skulle dukke opp bak grantrærne i skogen. Nå har vi fraktet den våte snøen ned i byen og venter på at skiløperne skal komme rundt hushjørnet. Når været ikke lenger gidder å være på lag og gi oss snø der vi vil arrangere konkurranser, henter vi nemlig likegodt snøen selv så osen av diesel ligger tjukkere enn Kollen-tåka.

Men dette handler i virkeligheten om mer enn den gamle, gode nasjonalsporten vår. Når Norges nærmest ustoppelige suksess i sporet dekker over en sport som smelter vekk sitt eget fundament, er det egentlig bare et sørgelig speilbilde på hvordan verdens velstand ser ut til å vokse til himmels mens vi ubønnhørlig ødelegger vårt livsgrunnlag. Langrennssporten er syk fordi samfunnet vi har skapt ikke er, ja, ikke er helt friskt. Og akkurat som ved livsstilssykdommer, må endringen starte med oss selv.

15. november 2020

Zen på boks

Søndag. Grått, vått, mørkt. Akkurat som det meste av november. Det er kanskje bare et par timer med dagslys igjen. Det holder i lange baner. Vi pakker en sekk med pinneved, bålbrenner, kakao, kopper, teppe og et liggeunderlag og setter kursen inn i nærskogen.

Det virker som om Banjo vet hva som skal skje, og de korte beina går ekstra fort. Vi finner en liten gresslette mellom trærne tjue minutter hjemmefra …

… dumper over det som antakelig er årets siste kantareller …

… og gjør klar til å fyre bålbrenneren.

Og så skjer det magiske, som om gråværet plutselig trekker seg tilbake rundt oss. Det er ikke et bål, det er ikke en primus, kanskje snarere noe midt i mellom. Det er uansett ikke så viktig. Det viktige er hva som skjer idet flammene tar tak nede i den lille bålbrenneren.

Jeg tror jeg best kan beskrive det ved å gå litt tilbake i tid, til en liten tekst jeg skrev for godt og vel et år siden den tunge dagen etter en lang våkenatt:

«Det lå litt i kortene. At det skulle bli en søvnløs natt. Enda en sak om klima i media. Denne gangen om en som hadde gitt opp håpet om at vi skulle klare å nå klimamålene. Kanskje det traff meg fordi jeg kjente meg igjen, for jeg har ikke troen på at vi klarer å begrense temperaturen til hverken halvannen eller to grader, ja, kanskje ikke tre grader heller.

Så da lå jeg der, da, på natta, og tenkte på boka jeg hadde skrevet om den norske skogen, og begynte å gruble på nye prosjekter.

Jobben med skogboka har gitt meg fantastiske opplevelser, men også sorg da jeg etter hvert skjønte hvor ille det egentlig står til i den norske skogen.

«Hvis jeg vil tjene penger, bør jeg skrive guidebøker», tenkte jeg. «Den store teltboka». «Norges fineste leirplasser». Sånne ting. Men et sted der inne i meg bor fortsatt den unge mannen på seksten år som er medlem av Natur og Ungdom og skal redde verden, og den unge, kanskje litt naive mannen sa til meg at jeg vel heller burde fortsette å skrive om natur og miljø, det er jo det som er viktigst i dag.

Joda, tenkte mannen på snart 46, men det har omkostninger å skrive om miljøet. Jo mer du graver i faglitteraturen, desto mer skjønner du hvor det bærer. Og da blir du trist. Ordentlig trist.

Sånn gikk natta. Ikke rart jeg ikke fikk sove. Jeg bestemte meg allerede før jeg stod opp. Jeg måtte ut. Uansett hvor trøtt jeg var. Jeg kom meg opp før det ble lyst, spiste en rask frokost, pakket et liggeunderlag, litt kakao og den lille bålbrenneren og travet ut døra med Banjo.

Etter et par kilometer var vi framme ved den lille skrenten i den gamle furuskogen ned mot bekken. Jeg samlet litt kvist og fyrte den runde bålbrenneren på størrelse med en kaffeboks. Og der, allerede før vannet kokte, før kakaoen var dampende klar i koppen, allerede der visste jeg at dette, dette kom til å bli en knakende fin dag.

Noen ganger er fyring av litt småkvist alt som skal til. Bålbrenneren. Zen på boks.»

13. november 2020

Bokanbefaling: På naturens skuldre – hvordan ti millioner arter redder livet ditt

Det har blitt lite boklesing på meg de siste par årene. Når du selv skriver bok, prioriterer du primært litteratur som har direkte relevans for det du skriver om. Og enda er det bøker som absolutt har relevans, men som jeg ikke har rukket å få med meg. Nok om det.

Boka «På naturens skuldre – hvordan ti millioner arter redder livet ditt» har jeg allerede anbefalt én gang som en av årets viktigste bøker, og det før jeg hadde lest den. Med boka «Insektenes planet» friskt i minnet, var jeg ganske sikker på at Anne Sverdrup-Thygesons nye bok «På naturens skuldre» ville bli minst like god. Det er ingen selvfølge, for hver bok har sine utfordringer, men jeg synes hun har lykkes godt.

Før jeg fortsetter skrytet, så er det viktig å si at jeg har vært så heldig å kjenne Anne et par år. Da jeg jobbet med boka «I skogens dype, stille ro. Jakten på den norske urskogen», ble jeg med Anne til Skotjernfjellet nord i Romeriksåsene for å tømme insektfeller. Det var en helt fantastisk dag, der jeg hadde en professor helt for meg selv. Akkurat som i bøkene sine, delte Anne villig vekk av kunnskap på en usnobbete måte. Det ga meg visshet om at jeg var på rett spor før de siste månedene med hektisk skriving. Attpåtil leste hun gjennom manuset før publisering og trygget meg på at jeg ikke hadde bommet med det faglige.

Siden har vi møttes noen få ganger fysisk, men korrespondert jevnlig digitalt om natur og det å skrive, og Anne har vært svært raus og åpnet flere dører for meg. Og som ikke det er nok, mener jeg emnet hun tar opp i boka er blant tidens aller viktigste. Så, ja, jo, jeg er kanskje en anelse inhabil.

Tilbake til boka «På naturens skuldre». Boka introduserer leseren for utallige eksempler på hvordan naturen bidrar til vår velferd og hvordan den danner selve fundamentet som gjør vår eksistens mulig. I dag er det utrolig nok noe som mange av oss glemmer i en tid der vi ser ut til å tro at vi kan forsyne oss uhemmet av natur og naturressurser uten at det får noen konsekvenser.

De mange underfundige historiene er delt inn i emner alt etter hvilken type «tjeneste» eller «gode» de representerer for oss mennesker eller naturen som helhet: Vannrensing, matproduksjon, medisinskap, «vaktmestertjenester», naturbibliotek og mye mer. Uten at du helt legger merke til det, gir summen av eksemplene deg en forståelse for hvor sammensatt naturen er og viser hvordan økosystemene både kan være sårbare og robuste mot endringer avhengig av hva de utsettes for.

Hver især er de ulike eksemplene fascinerende og morsomme, triste og tankevekkende. Samtidig danner enkelthistoriene grunnlaget for bokas avslutting, der trådene samles, ikke ulik vevtrådene i en vev, som Anne bruker som en metafor underveis.

Det som i mine øyne gjør boka så god og viktig er at Anne formår å gjøre komplisert fagstoff både tilgjengelig og underholdende også for folk som ikke nødvendigvis har en master i mystiske arter de færreste noen gang har sett. Teksten flyter fint i en god, uakademisk språkdrakt. Resultatet er en bok som både underholder og gir ettertanke.

Anne leverer et solid argument for at vi i mye større grad må ta vare på livsveven vi er avhengige av. Så er det opp til oss å faktisk gjøre det. Du og jeg. Og boka? Den anbefales på det sterkeste!

30. oktober 202023. november 2020

Vi snakker mye om skam i miljødebatten. Burde vi heller snakke om sex?

De færreste liker at folk fiser uhemmet ved middagsbordet eller tisser i svømmebassenget. En gang var det å røyke sett på som attraktivt. Nå? Ikke så veldig. Kan det å leve liv som ikke er miljøvennlige bli en turn-off i framtiden?

Dersom alle hadde levd som oss nordmenn, hadde vi trengt tre og en halv jordklode. Sist jeg sjekket, fantes det bare én. Likevel er valgene i hverdagen vår ofte langt fra bærekraftige. Svaret på paradokset ligger i genene våre. Der ligger også løsningen. Det handler om seksuell seleksjon, den oversette lillesøsteren til Darwins evolusjonsteori om naturlig utvalg.

De fleste av oss er godt klar over at den kombinerte effekten av klimakrisen og naturkrisen vil endre verden som vi kjenner den i løpet av få tiår. Vi vet det, selvsagt vet vi det, og lever med den der kjipe, dårlige samvittigheten lurende i bakhodet 24/7. Da er det godt å ha statsminister Erna Solberg.

«Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt», sier Erna, og vi takker henne, trøste og bære, som vi takker henne, til og med de som ikke har stemt på henne, for Erna gir oss alibiet. Erna fjerner den dårlige samvittigheten.

«Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt», repeterer vi, syngende, nynnende, som et beroligende mantra, og kaster plastavfallet i riktig dunk på kjøkkenet med den ene hånda mens vi trykker ok på bestillingen til årets andre Syden-tur på telefonen med den andre. Bare vi gjør litt, har vi gjort vårt, tenker vi. Men Erna tar feil. Det er ikke nok. Det monner som å forsøke å slukke brannen i huset ditt med en kaffekopp.

Joda, stemmer vi på de riktige politikerne, kan vi forhåpentlig få til noen av de nødvendige endringene på systemnivå. Men politikerne er på etterskudd med tanke på endringene som må til. Hva vi gjør i hverdagen og på fritiden er en svært stor del av utfordringen. Det er med andre ord du og jeg som sitter med nøkkelen.

Vi vet det og vil så veldig gjerne gjøre det riktige. Likevel roter vi det til. Hvorfor? Fordi hva som føles riktig her og nå avhenger av hvilken del av vår urgamle biologiske arv vi velger å lytte til, biologiske mekanismer skapt i en tid da vi ikke var kledd i allværsjakker med sofistikert membranteknologi, men i skinnfeller. Den gang da det å samle redskaper og raske til oss ressurser var helt sentralt for vår overlevelse og kanskje også som del i spillet om å kapre gunsten til en eventuell make.

Hjernen vår belønner oss med lykkerus så snart vi anskaffer oss noe nytt, men den gode lykkerusen fortaper seg raskt, for ellers ville vi slutte å strebe etter nye ting. Dermed virvler vi rundt i en evig runddans med en konstant trang til å skaffe oss større hus og hytter, biler og båter og ting og tang.

Det utnytter reklamebransjen til fulle. Utfordringen er at det er et nullsumspill. Hvis noen stiger i materiell status, vil vi andre gjøre alt for å komme etter. Slik spinner forbruket ut av kontroll, selv om vi fint kunne klart oss uten veldig mye av det vi anskaffer oss.

Men vi har også en annen biologisk arv. En arv som handler mer om hvem vi er enn hva vi har i kampen om å vinne vår utkåredes gunst. Og det som regnes som en av de mest attraktive egenskapene hos mennesker, hvis ikke den aller mest attraktive, handler om altruisme: Det å stille opp for fellesskapet, å være selvoppofrende og uselvisk, alt sammen trekk som var helt avgjørende da vi levde i små stammesamfunn.

I dag er det ikke i like stor grad slik. Vi drukner i mengden. Dugnad har gått ut på dato. Dermed vinner den delen av vår arv som handler om å raske mest mulig til seg. Vi innkasserer gevinsten hver for oss, mens miljøbelastningen fordeles på samfunnet. Men vi kan bryte den onde sirkelen.

Det er nemlig fullt mulig å ta kontroll over den delen av vår biologiske arv som får oss til å overforbruke ressurser. Det skjønte stoikerne for over to tusen år siden. Da kan vi gjøre noe med de tre store: droppe flyet, spise mindre kjøtt og bruke kollektivt og sykkel fremfor bil. Ja, og roe ned kjøpefesten.

«Men det vi gjør i Norge monner som en dråpe i havet», sier du kanskje. Ja, men mange nok dråper kan starte en flodbølge. Noen må bare være de første dråpene. Tendensen er der allerede. Bare se på alle virksomhetene som grønnvasker så det skitne såpevannet spruter veggimellom.

Det er ikke lett, det å begrense seg, absolutt ikke, men om du får det til, ligger det en egen glede og lykke og venter i det enkle livet. For lykkeforskningen er klar: Det som gjør oss lykkelige er ikke ting, men en hånd å holde i og et hjerte å knytte seg til.

Om du virkelig får en make på kjøpet, vet jeg ikke. Du sparer i hvert fall antakelig en god del penger på veien, og hvis tid er penger, ja, da må vel penger være tid, tid du kanskje kan bruke på å leve et mer eventyrlig liv enn du gjør i dag – uten å ta knekken på kloden?

Det er umulig å si sikkert om det å leve bærekraftig kommer til å framstå som attraktivt, ja, sexy om du vil, og om det å leve miljøfiendtlig kommer til å bli en skikkelig turn-off. Men én ting er sikkert. Jeg tror det er vårt eneste håp.

13. oktober 202023. oktober 2020

Urørt natur og egoistiske eventyrere

Nå er det ikke tvil lenger. Eventyreren Stein P. Aasheim begynner å gå ut på dato. Han hang kanskje i Trollveggen i sin tid, men han henger definitivt ikke med i tiden. Tau og sikringer er ut. Nå er det broer og gondoler som gjelder. Det handler om tilrettelegging.

«Skal fjellheimen berre vera for dei få?», spør ordfører Anders Vatle. Egoisten Aasheim har i hvert fall hatt fjellene for seg selv lenge nok. Hva med å unne eldre og bevegelseshemmede, spedbarn og mødre med bekkenløsning de samme opplevelsene som han selv har nytt godt av gjennom et langt liv i det fri?

«Når vi åpenbart ikke lenger kan leve av å pumpe olje opp av Nordsjøen, må vi ha noe annet å leve av. Da er kanskje turisme et godt alternativ?» skriver turbokforfatter Kai A. Olsen og sikter til cruisenæringen. Det er et godt poeng. Hva er vel mer naturlig enn å erstatte én miljøfiendtlig næring med en annen miljøfiendtlig næring?

Olsen har flere gode poeng: «Lever vi av å bygge cruiseskip må vi vel også akseptere at de besøker norske fjorder.» Og har vi cruiseskip, må vi ha gondoler. Eller så kommer jo ikke cruiseskipene. Eller noe sånt.

Men altså: Tåler du ett inngrep, tåler du ett til. Tåler du en sherpa-sti, ja, så tåler du vel også en gondolbane. Hadde Aasheim satt seg inn i den stramme ruteplanen til cruiseskipene, ville han sikkert også forstått at travle turister uansett ikke har tid til å holde på med de gammelmodige greiene hans.

Vi må være på vakt overfor forskjells-Norge. Hvis skognæringen kan snauhogge internasjonalt verneverdig skog og selge tømmeret som bærekraftig, må vi vel også kunne kalle cruisenæringen bærekraftig? Folk kjører dessuten bil til turistattraksjonene. Hvorfor kan vi ikke da likegodt fly turister inn fra den andre siden av kloden og la dem få oppleve landet vårt fra cruiseskip?

Snart kommer hybridskipene som seiler på frityrolje fra byssa, og om ikke det er nok, har vi jo alltids strøm. Joda, kanskje det blir rift om strømmen i fremtiden, men da får vi bygge noen flere vindturbinparker. Vi har uansett nok av fjell vi likevel ikke kan tjene penger på.

Helt ærlig: Aasheim har levd av opplevelsene sine i urørt natur lenge nok. Nå må vi som lever av å selge tilrettelagt natur få vårt. Når vi først skal sikre Vøringsfossen, burde det være det naturligste i verden å bygge en stålbro som minner om et kollapset byggestillas tvers over Norges mest besøkte naturattraksjon.

Naturlig skjønnhet, sier du? For noe romantisk sludder. La oss sminke henne hardt og selge henne til høystbydende. Skal liksom bare linedansere ha gleden av å oppleve fossen fra Måbødalens midte?

Nei, det er godt det ikke er egoisten Aasheim som har stått for planleggingen i Fossli. Han skjønner seg åpenbart ikke på penger. Hadde han skjønt seg på penger, ville han også sett potensialet i å tilrettelegge for seilas med småbåter, vannscootere og hjuldampere på Hardangervidda. Da kan vi få en flott vei innover i nasjonalparken i samme slengen.

«Atlanterhavsveien, en av de mest besøkte attraksjonene i Norge, er som navnet sier, en bilvei. Ingen la merke til disse øyene før veien kom», skriver Olsen. La oss gjøre det samme for Hardangervidda nasjonalpark! La oss lage attraksjonen «Hardangerviddaveien» og dra den helt ut på viddene så fylkesmenn og andre festbremser skvetter veggimellom.

Vidda er både flat og kjedelig. Da synes inngrepene på lang avstand. Det er viktig. For som Olsen skriver: «Vi kan også stille spørsmål ved om ‘urørt natur’ er det som selger best.»

Sa du glassheis opp Trollveggen? Nydelig idé. Jeg kjenner en god investor. Et eller annet skal vi jo leve av etter oljen.

12. oktober 202021. oktober 2020

UT er ute

Da er boka «UT. Kunsten å leve et enkelt og eventyrlig liv uten å ta knekken på kloden» endelig ute. I handelen, altså.

Ideen til boka ble unnfanget i kjølvannet av boka «Vill glede – friluftsliv med barn året rundt» for sju år siden. Årene etter syklet, padlet, vandret og gikk vi på ski på kryss og tvers av Norge og dro på utallige kortere og lengre familieturer. Prosjektet ble knadd, formet og eltet videre og var innom flere inkarnasjoner.

Underveis merket jeg at jeg ikke kunne nøye meg med å skrive bare om selve turene. Hvordan vi lever livene våre har nemlig stor innflytelse på den naturen vi elsker. Vi er ikke nødvendigvis miljøvennlige bare fordi vi er glad i å være på tur. For meg handler friluftsliv derfor ikke bare om livet på tur, men også om hverdagslivet, som slags livsstil. Samtidig grublet jeg på hvorfor det er så vanskelig å ta bærekraftige valg i hverdagen, for de fleste av oss vil jo egentlig.

Jordas bæreevne har vært overskredet siden 1970-tallet, og rovdriften øker stadig. Dersom hele jordas befolkning hadde hatt et levevis som oss nordmenn, ville vi trengt bortimot tre og en halv jordkloder for å bære forbruket. Vi må med andre ord legge om livsstilen markant. Det høres kjedelig ut, men behøver det egentlig å være det?

Boka handler om å komme seg ut. Om familien på fire som bestemmer seg for å dra Norge på tvers fire ganger – på sykkel, til vanns, til fots og på ski. Om å pakke med seg det aller mest nødvendige, fylle sekken med mat, kutte navlestrengen til hverdagslivet og lever som vagabonder. Ikke for alltid, men lenge nok til at reisens iboende logikk for en stund blir normalen. Lenge nok til at spørsmålene om oss selv og samfunnet vi lever i melder seg. Er det vår egen biologi som gjør det så vanskelig å leve bærekraftig? Og er det likevel nettopp vår biologiske arv som redder oss ut av miljøkrisen?

I boka smelter friluftsliv, biologi, psykologi og filosofi sammen til en inspirerende kjærlighetserklæring til det enkle livet. En egen faktadel gir deg nyttige tips til kunsten å dra på langtur og leve et enkelt og eventyrlig liv – uten å ta knekken på kloden.

Ta kontakt om du ønsker et signert eksemplar av boka!