Som barn er vi mestre i å finne eventyr og opplevelser i den nære naturen. Men etter hvert som vi blir eldre, skjer det noe. Mange av oss blir det naturfilosofen Per Ingvar Haukeland kaller for «heimeblinde». Vi mister blikket for den nære naturen. I stedet drar vi langt vekk på jakt etter eventyret og villmarka.
Jeg har gjort det selv. Dratt Norge på kryss og tvers på leting etter vill natur. Men så oppdaget jeg at den nære naturen ofte har minst like fine eventyr og opplevelser som fjerne villmarker. At du når du går inn mellom trærne i en gammelskog, forsvinner du i din helt egen verden, uansett om skogen er langt unna, i gokk, eller nær der du bor.
Det var nettopp det som var en viktig motivasjon for å skrive boka «Villmarka rundt hjørnet». At vi ikke trenger gå over bekken etter vann. Noen av mine fineste naturopplevelser i år har faktisk vært i en liten, lokal rest med eventyrskog som ikke er vernet (men jeg håper den kan bli det). Små oaser av gammelskog de fleste av oss har i gang- eller sykkelavstand hjemmefra.
I helgen var denne resten med gammelskog ikke nok. I stedet for å sykle en halvtimes tid, syklet jeg halvannen time. Så, et par kilometer med kåling til fots langs et gjørmete elgtråkk, stod jeg dypt inne i gammelskogen, glisende som en guttunge, med huldrestry på alle kanter.
Det er sant nok. Livet blir sånn cirka en milliard ganger morsommere når du får øynene opp for villmarka rundt hjørnet.
– Hva ønsker du deg i bursdagspresang? spurte yngstedatteren Siri mens vi krabbet opp den bratte åssiden på vei mot en uutforsket liten mini-villmark, bare en snau mil hjemmefra.
– Øh, vet ikke, svarte jeg. Og det var helt sant. Jeg har nådd den alderen, der du som oftest svarer «ullsokker» når noen spør deg hva du ønsker deg til bursdagen din, men det er grenser for hvor mange ullsokker selv jeg trenger.
Jeg kunne svart noe sånt teit som at jeg skulle ønske sommeren kunne fortsette litt til. Joda, jeg vet at det er inn å digge høst. Jeg digger den jo i og for seg selv. Men det er en bittersøt glede. Jeg elsker, elsker, elsker våren og sommerens mylder av liv og følelsen av frihet når jeg kan sykle både nært og fjernt eller padle på blanke vann.
Nå blir skogen mer stille for hver dag som går. Snart kommer isen på vannene, og snø vil etter hvert gjøre det vrient å komme seg rundt på sykkel. Og november? La oss heller prate om oktober.
Oktober, der har du fin måned. Ser vi bort fra de jævlige hjortelusene, som falt tett som hagl fra skogen rundt oss og ned på kroppene våre mens vi jobbet oss opp mot kollen ved det lille skogstjernet, er det jevnt over ingen blodtørstige insekter som vil ha en bit av deg på denne tiden av året.
I oktober har det også blitt nok høst til at du har forsonet deg med at det er slutt på de lange sommerkveldene. Til gjengjeld kan du forlenge kvelden med din egen lille sirkel av lys og varme fra bålet. Og det var akkurat det vi gjorde mens vi samla opp på alt vi ikke hadde fått pratet om siden sist vi så hverandre.
Kanskje det var fordi jeg hadde nådd den alderen, der du svarer «ullsokker» når noen spør deg hva du ønsker deg til bursdagen din. Om det var ved bålet som flakket mellom de gamle trærne eller da vi lå i teltet og hørte perleugla kalle kort, det husker jeg ikke. I hvert fall hørte jeg plutselig meg selv si:
– Nå vet jeg hva jeg ønsker meg fra deg i bursdagsgave. Denne turen!
Jeg skjønner om du syns det var i overkanten sukkersøtt, men jeg mente det virkelig. Du kan definitivt få for mange ullsokker, men jeg skulle likt å se den som syns det kan bli for mange høstkvelder som denne.
Noen definerer en langtur som en tur som er så lang at du må ha med negleklipper. Andre mener at en tur som er lengre enn en helgetur, er en langtur. Lengden er ikke så viktig. Det viktigste er at du kjenner på den fine følelsen av å være underveis så lenge at det å være på tur kjennes som hverdag. I hvert fall for en stund.
Det går et opplagt skille mellom det å være på dagstur og det å dra på overnattingstur. Når de som er på dagstur er på vei hjemover, har du bare såvidt begynt turen når du skal sove ute. Én natt i det fri er helt klart et lite eventyr i seg selv. Men likevel, når du skal overnatte én natt ute, er det ikke så farlig om du blir litt våt, kald eller sulten. Du vet jo at du uansett skal hjem til varm dusj, kjøleskap og seng allerede neste dag.
Skal du sove ute to netter, skjer det noe magisk. Aller sterkest er følelsen om du vet at du neste dag skal pakke ned leiren, bevege deg videre og slå leir et nytt sted. To netter ute er nemlig det første skrittet til livet på loffen og en tilværelse der du ikke riktig vet hva de neste dagene vil bringe. Og for hver overnatting du legger til, øker følelsen av eventyr.
Barn som er vant til å være ute på tur, er klare for lengre turer så lenge det skjer på deres premisser. En viktig regel for alle turer, enten det er med eller uten barn, er at turen tilpasses den med minst erfaring og forutsetninger. Det handler kort og godt om å legge til rette for at alle skal kunne føle mestring og ha en fin tur. Noen setter mest pris på leirlivet, andre er mer opptatt av å søke mot nye horisonter.
Vi er selv glad i lange turer og elsker når vi får muligheten til å være ute fem–seks dager eller lenger. Det betyr ikke at vi har sluttet å dra på korte turer, tvert imot. Der vi må vente med de lange turene til ferier, hjelper de korte nærturene oss med å dulme abstinensene til vi er klare for ny langtur. For det er viktig å få sagt det: Har du først fått sansen for livet på loffen, er det vanskelig å leve uten. Nå er du advart.
Huske du følelsen da du lærte deg å sykle? Frihetsfølelsen? Den følelsen bærer jeg fortsatt med meg. Ja, jo gråere skjegget mitt blir, desto gladere blir jeg i sykkelen. Sjekk filmen under og se hvorfor:
Høst er bra. Et fyrverkeri av farger, frisk luft og bål, og mygg, knott og klegg har gitt seg for sesongen.
Gleden varer til november. Jeg hater november. Grått, vått og tåkete. Jeg forsøker å overbevise meg om at november byr på fint fotovær, for det er jo sant, grått er flott og stemningsfullt som bare pokker. Det holder bare ikke.
Det handler om lyset som sakte svinner, dag for dag, og en dag er det ikke bare en slitt metafor, men virkelighet, oppe i hodet. Bang! Novemberblues. Og akkurat som skogen rundt meg stopper opp og går i dvale, gjør jeg det samme, eller skulle i hvert fall ønske jeg kunne gjøre det samme, pakke meg inn i et ullteppe med en bok i hjørnet av sofaen, gå i hi, men jeg kan jo ikke det.
Så da starter i stedet Den store nedtellingen, den som skal løfte meg fram gjennom mørket og ut på den andre siden. November blir desember, og desember er sikkert bra, den, men det er særlig én dag i desember som stikker seg ut. Det handler om dagen før dagen før dagen. Eller, egentlig om natten før natten før natten. 21. desember. Vintersolverv. Årets lengste natt. Lavpunktet.
Med jevne mellomrom har vi gjort denne natten over alle netter til et av årets høydepunkter, pakket med oss sovepose, liggeunderlag og lykter, vandret inn mellom trærne til en lysning og tent bål, pakket oss inn i ullpledd, varmet mat, kokt kakao og kanskje fått et glimt av stjernene. Når vi legger oss denne kvelden, årets lengste kveld, da legger vi oss med forvisning om at neste dag, og dagen etter, og dagen etter dagen etter dagen, blir litt lengre, litt lysere, litt bedre.
Denne uka dro min bedre halvdel og jeg på overnattingstur i nærskogen. Jeg velger å kalle det nærskogen selv om skogområdet var en håndfull kilometer unna. Hvis vi hadde villet, kunne vi strengt tatt gått fram og tilbake på én dag. Joda, det hadde blitt en lang dag, men det viktige er at vi ikke hadde trengt bil eller sykkel for å komme oss dit.
Det å ikke ha bil, gjør noe med ditt forhold til nærskogen, den skogen du altså kan nå på dagstur til fots. Har du bil, kan du bare sette deg ned bak rattet og kjøre i vei. En time senere kan du være milevis unna. Da blir nærskogen ikke fullt så viktig. Har du ikke bil, er det helt omvendt. Da blir nærskogen svært viktig.
Min familie og jeg har vært priviligert med skog rundt rekkehuset vårt i to–tre himmelretninger i de årene da jentene våre var små. I dag er det bare små rester igjen etter at skogen har gått tapt til boligutbygging, snauhogster, næringsarealer og ny E134. Akkurat boligutbygging skal jeg ikke snakke så høyt om. Rekkehuset vårt står i det som en gang var blåbærskogen til de som bor i villakvarteret sør for oss. Ett eller annet sted skal jo folk bo.
Snauhogster inntil boligområder er en annen sak. Egentlig skal det tas hensyn til nærfriluftsliv når det hogges rundt byer og tettsteder. I hvert fall er det intensjonen i forskriften for bærekraftig skogbruk og skognæringens egen miljøsertifisering. Men intensjoner er lite verdt når det er penger på spill. Så lenge kravpunktene er vagt formulert, kan du unngå dem og hogge stort sett som du lyster. Og det gjør dessverre mange.
Men det var ikke den helt nære skogen Becky og jeg dro til, selv om vi vet om flere små jordbærsteder der vi fortsatt kan finne roen. Steder med sin egen tid og rytme, steder med naturlige skogsrom du kan forsvinne i. År for år blir det færre og færre slike steder igjen i takt med at industriskogbruket snauhogger stadig flere områder og erstatter skogen med ensaldrete plantasjer.
Ikke en gang naturverdier er nok til at skog spares for hogstmaskinene. Skognæringens egen kartleggingsmetodikk er nemlig svært banal og lite treffsikker. Systemet er i tillegg rigget slik at resultatene fra kartleggingen kan bøyes og tøyes i en sånn grad at det kan hogges i skog med selv internasjonalt viktige naturverdier. Et av de mest kjente skrekkeksemplene er fra nabokommunen vår Notodden, der helt unike naturverdier i skandinavisk målestokk blir sønderhogd. Tømmeret selges utrolig nok som miljøsertifisert.
«Dette er ikke urskog!» blir noen ganger brukt som argument for ikke å ta vare på et skogområde. Men om vi bare skulle vernet det vi har av urskog, hadde vi i praksis ikke fått vernet noe skog i Norge. I dag har vi bare noen promille med mer eller mindre urørt skog som står som gjenglemte rester noen få steder i landet. Villmarkslandet Norge er med andre ord bare en myte.
Så lite som 1,3 prosent av den produktive skogen er skog med en dynamikk og en struktur som kan minne om den vi finner i en urskog. Det er altså ikke skog som er genuin, uberørt urskog, men skog som er så lite preget av hogst at den likevel har noen av de biologiske kvalitetene til en urskog. En skog som har vært hogd langt tilbake i tid kan derfor godt ha naturverdier som gjør at den er verdt å ta vare på i dag.
98,7 prosent av skogen er altså skog som er så påvirket at den faller utenfor definisjonen på naturskog. Men det går også et annet viktig skille. Det handler om skogen har vært flatehogd eller ikke. Når skogen flatehogges, etterlates bakken som et «ground zero», der livet gradvis må vende tilbake. Siden industriskog hogges raskere enn mange av artene klarer å komme tilbake, ødelegger snauhogst skogen som levested for et stort mangfold av arter og etterlater et økosystem i ubalanse.
Et sted mellom to tredjedeler og tre fjerdedeler av den produktive skogen i Norge har vært flatehogd, og andelen øker for hvert år som går. Om få tiår har vi flatehogd det meste av skogen vi ikke har tatt vare på i nasjonalparker eller naturreservat. I dag er bare fem prosent av all skog er vernet. Av produktiv skog bare skarve 3,8 prosent. I tillegg kommer såkalte nøkkelbiotoper. Det er som oftest ørsmå lommer med skog på i gjennomsnitt én hektar som er satt igjen av skognæringen for å ta vare på artsmangfoldet.
Forskning indikerer at nøkkelbiotopene jevnt over er for få, for små og for spredt plassert til at de kan ivareta artene over tid. En nøkkelbiotop har heller ingen god beskyttelse over tid, men kan hogges om næringen finner et annet område som såkalt erstatningsbiotop. Systemet minner strengt tatt mer om grønnvasking enn et genuint forsøk på å ta vare på artsmangfoldet.
Men det var nettopp en nøkkelbiotop Becky og jeg dro til. Attpåtil et av de ytterst få områdene med nøkkelbiotoper som har en størrelse som monner litt, ja, så mye at området burde vært vernet og grunneierne fått utbetalt erstatning.
I og med at en nøkkelbiotop ikke har noen form for formelt vern, tørr jeg ikke si hvor vi dro. Det får holde at det var en skikkelig gammelskog med furutrær formet av vind og vær i oppimot tre hundre år, en bortgjemt og bortglemt rest av skog som antakelig stort sett har fått passe seg selv i to–tre hundre år. Skog som bare utgjør noen få promille av Norges skoger, og som du i dag må reise til ødemarker i Femunden eller Pasvik for å finne maken til.
Jeg vet ikke om jeg vil anbefale deg å oppsøke en sånn skog. Én ting er at du kan ende opp med en vond sorg om du blir glad i en slik skog og siden opplever å se den snauhogd fordi den ikke er vernet. Men enda verre er det kanskje at om du først forelsker deg i ordentlig gammelskog, og får øynene opp for gammelskogens myriader av liv og former, da kommer det aller meste av skogen i Norge plutselig til å framstå som triviell og kjedelig. Nå er du i hvert fall advart.
Søndag. Grått, vått, mørkt. Akkurat som det meste av november. Det er kanskje bare et par timer med dagslys igjen. Det holder i lange baner. Vi pakker en sekk med pinneved, bålbrenner, kakao, kopper, teppe og et liggeunderlag og setter kursen inn i nærskogen.
Det virker som om Banjo vet hva som skal skje, og de korte beina går ekstra fort. Vi finner en liten gresslette mellom trærne tjue minutter hjemmefra …
… dumper over det som antakelig er årets siste kantareller …
… og gjør klar til å fyre bålbrenneren.
Og så skjer det magiske, som om gråværet plutselig trekker seg tilbake rundt oss. Det er ikke et bål, det er ikke en primus, kanskje snarere noe midt i mellom. Det er uansett ikke så viktig. Det viktige er hva som skjer idet flammene tar tak nede i den lille bålbrenneren.
Jeg tror jeg best kan beskrive det ved å gå litt tilbake i tid, til en liten tekst jeg skrev for godt og vel et år siden den tunge dagen etter en lang våkenatt:
«Det lå litt i kortene. At det skulle bli en søvnløs natt. Enda en sak om klima i media. Denne gangen om en som hadde gitt opp håpet om at vi skulle klare å nå klimamålene. Kanskje det traff meg fordi jeg kjente meg igjen, for jeg har ikke troen på at vi klarer å begrense temperaturen til hverken halvannen eller to grader, ja, kanskje ikke tre grader heller.
Så da lå jeg der, da, på natta, og tenkte på boka jeg hadde skrevet om den norske skogen, og begynte å gruble på nye prosjekter.
Jobben med skogboka har gitt meg fantastiske opplevelser, men også sorg da jeg etter hvert skjønte hvor ille det egentlig står til i den norske skogen.
«Hvis jeg vil tjene penger, bør jeg skrive guidebøker», tenkte jeg. «Den store teltboka». «Norges fineste leirplasser». Sånne ting. Men et sted der inne i meg bor fortsatt den unge mannen på seksten år som er medlem av Natur og Ungdom og skal redde verden, og den unge, kanskje litt naive mannen sa til meg at jeg vel heller burde fortsette å skrive om natur og miljø, det er jo det som er viktigst i dag.
Joda, tenkte mannen på snart 46, men det har omkostninger å skrive om miljøet. Jo mer du graver i faglitteraturen, desto mer skjønner du hvor det bærer. Og da blir du trist. Ordentlig trist.
Sånn gikk natta. Ikke rart jeg ikke fikk sove. Jeg bestemte meg allerede før jeg stod opp. Jeg måtte ut. Uansett hvor trøtt jeg var. Jeg kom meg opp før det ble lyst, spiste en rask frokost, pakket et liggeunderlag, litt kakao og den lille bålbrenneren og travet ut døra med Banjo.
Etter et par kilometer var vi framme ved den lille skrenten i den gamle furuskogen ned mot bekken. Jeg samlet litt kvist og fyrte den runde bålbrenneren på størrelse med en kaffeboks. Og der, allerede før vannet kokte, før kakaoen var dampende klar i koppen, allerede der visste jeg at dette, dette kom til å bli en knakende fin dag.
Noen ganger er fyring av litt småkvist alt som skal til. Bålbrenneren. Zen på boks.»
Det har blitt lite boklesing på meg de siste par årene. Når du selv skriver bok, prioriterer du primært litteratur som har direkte relevans for det du skriver om. Og enda er det bøker som absolutt har relevans, men som jeg ikke har rukket å få med meg. Nok om det.
Boka «På naturens skuldre – hvordan ti millioner arter redder livet ditt» har jeg allerede anbefalt én gang som en av årets viktigste bøker, og det før jeg hadde lest den. Med boka «Insektenes planet» friskt i minnet, var jeg ganske sikker på at Anne Sverdrup-Thygesons nye bok «På naturens skuldre» ville bli minst like god. Det er ingen selvfølge, for hver bok har sine utfordringer, men jeg synes hun har lykkes godt.
Før jeg fortsetter skrytet, så er det viktig å si at jeg har vært så heldig å kjenne Anne et par år. Da jeg jobbet med boka «I skogens dype, stille ro. Jakten på den norske urskogen», ble jeg med Anne til Skotjernfjellet nord i Romeriksåsene for å tømme insektfeller. Det var en helt fantastisk dag, der jeg hadde en professor helt for meg selv. Akkurat som i bøkene sine, delte Anne villig vekk av kunnskap på en usnobbete måte. Det ga meg visshet om at jeg var på rett spor før de siste månedene med hektisk skriving. Attpåtil leste hun gjennom manuset før publisering og trygget meg på at jeg ikke hadde bommet med det faglige.
Siden har vi møttes noen få ganger fysisk, men korrespondert jevnlig digitalt om natur og det å skrive, og Anne har vært svært raus og åpnet flere dører for meg. Og som ikke det er nok, mener jeg emnet hun tar opp i boka er blant tidens aller viktigste. Så, ja, jo, jeg er kanskje en anelse inhabil.
Tilbake til boka «På naturens skuldre». Boka introduserer leseren for utallige eksempler på hvordan naturen bidrar til vår velferd og hvordan den danner selve fundamentet som gjør vår eksistens mulig. I dag er det utrolig nok noe som mange av oss glemmer i en tid der vi ser ut til å tro at vi kan forsyne oss uhemmet av natur og naturressurser uten at det får noen konsekvenser.
De mange underfundige historiene er delt inn i emner alt etter hvilken type «tjeneste» eller «gode» de representerer for oss mennesker eller naturen som helhet: Vannrensing, matproduksjon, medisinskap, «vaktmestertjenester», naturbibliotek og mye mer. Uten at du helt legger merke til det, gir summen av eksemplene deg en forståelse for hvor sammensatt naturen er og viser hvordan økosystemene både kan være sårbare og robuste mot endringer avhengig av hva de utsettes for.
Hver især er de ulike eksemplene fascinerende og morsomme, triste og tankevekkende. Samtidig danner enkelthistoriene grunnlaget for bokas avslutting, der trådene samles, ikke ulik vevtrådene i en vev, som Anne bruker som en metafor underveis.
Det som i mine øyne gjør boka så god og viktig er at Anne formår å gjøre komplisert fagstoff både tilgjengelig og underholdende også for folk som ikke nødvendigvis har en master i mystiske arter de færreste noen gang har sett. Teksten flyter fint i en god, uakademisk språkdrakt. Resultatet er en bok som både underholder og gir ettertanke.
Anne leverer et solid argument for at vi i mye større grad må ta vare på livsveven vi er avhengige av. Så er det opp til oss å faktisk gjøre det. Du og jeg. Og boka? Den anbefales på det sterkeste!
Sportsbutikkene overøser oss med reklamer om dyrt turtøy i årets farger og utrolige nyvinninger innenfor turutstyr i en sånn grad at det er vanskelig å skjønne hvordan folk i det hele tatt turte å gå utenfor en dør i forrige århundre. Ikke rart mange tror det er dyrt og komplisert å drive med friluftsliv. Og skal du på padletur, da må det vel i hvert fall svi skikkelig i lommeboka? Eller?
Klarer du å bare pakke med deg det aller mest nødvendige, skaffer deg en billig våtdrakt og et par vanntette poser, er veien duket for padleeventyr. Ja, du trenger en båt også, da. Er du heldig, finner du en oppe på et loft eller i en kjeller. Bestemors gamle luftmadrass av gummi og bomull er nemlig perfekt til utforsking av små vassdrag: Lett, god i trange, grunne elver og rasende billig.
Ifølge Olympiatoppens testsenter aktiverer luftmadrasspadling store muskler som pectoralis major, lattisimus dorsi, og, ikke minst, rectus abdominus. Sommerkroppen er med andre ord rett rundt neste elvesving.
Her er et gjensyn fra 2011 da kompis Håkon og jeg besluttet oss for å utforske en 30 kilometer lang beverbefengt gjørmerenne mellom Holmestrand og Tønsberg på luftmadrass (De noe lavmælte og lakoniske kommentarene underveis i filmen avspeiler på ingen måte hvor fantastisk gøy det er å dra på padletur på luftmadrass, men er rett og slett et utilsiktet utslag av moderat mikrofonskrekk).
I boka #mikroeventyr kan du lese mer om hvordan du kommer i gang med luftmadrasspadling og få tips til bøttevis av andre turer på lavbudsjett i nærområdene.