Kategorier
Debatt

Urørt natur og egoistiske eventyrere

Nå er det ikke tvil lenger. Eventyreren Stein P. Aasheim begynner å gå ut på dato. Han hang kanskje i Trollveggen i sin tid, men han henger definitivt ikke med i tiden. Tau og sikringer er ut. Nå er det broer og gondoler som gjelder. Det handler om tilrettelegging.

«Skal fjellheimen berre vera for dei få?», spør ordfører Anders Vatle. Egoisten Aasheim har i hvert fall hatt fjellene for seg selv lenge nok. Hva med å unne eldre og bevegelseshemmede, spedbarn og mødre med bekkenløsning de samme opplevelsene som han selv har nytt godt av gjennom et langt liv i det fri?

«Når vi åpenbart ikke lenger kan leve av å pumpe olje opp av Nordsjøen, må vi ha noe annet å leve av. Da er kanskje turisme et godt alternativ?» skriver turbokforfatter Kai A. Olsen og sikter til cruisenæringen. Det er et godt poeng. Hva er vel mer naturlig enn å erstatte én miljøfiendtlig næring med en annen miljøfiendtlig næring?

Olsen har flere gode poeng: «Lever vi av å bygge cruiseskip må vi vel også akseptere at de besøker norske fjorder.» Og har vi cruiseskip, må vi ha gondoler. Eller så kommer jo ikke cruiseskipene. Eller noe sånt.

Men altså: Tåler du ett inngrep, tåler du ett til. Tåler du en sherpa-sti, ja, så tåler du vel også en gondolbane. Hadde Aasheim satt seg inn i den stramme ruteplanen til cruiseskipene, ville han sikkert også forstått at travle turister uansett ikke har tid til å holde på med de gammelmodige greiene hans.

Vi må være på vakt overfor forskjells-Norge. Hvis skognæringen kan snauhogge internasjonalt verneverdig skog og selge tømmeret som bærekraftig, må vi vel også kunne kalle cruisenæringen bærekraftig? Folk kjører dessuten bil til turistattraksjonene. Hvorfor kan vi ikke da likegodt fly turister inn fra den andre siden av kloden og la dem få oppleve landet vårt fra cruiseskip?

Snart kommer hybridskipene som seiler på frityrolje fra byssa, og om ikke det er nok, har vi jo alltids strøm. Joda, kanskje det blir rift om strømmen i fremtiden, men da får vi bygge noen flere vindturbinparker. Vi har uansett nok av fjell vi likevel ikke kan tjene penger på.

Helt ærlig: Aasheim har levd av opplevelsene sine i urørt natur lenge nok. Nå må vi som lever av å selge tilrettelagt natur få vårt. Når vi først skal sikre Vøringsfossen, burde det være det naturligste i verden å bygge en stålbro som minner om et kollapset byggestillas tvers over Norges mest besøkte naturattraksjon.

Naturlig skjønnhet, sier du? For noe romantisk sludder. La oss sminke henne hardt og selge henne til høystbydende. Skal liksom bare linedansere ha gleden av å oppleve fossen fra Måbødalens midte?

Nei, det er godt det ikke er egoisten Aasheim som har stått for planleggingen i Fossli. Han skjønner seg åpenbart ikke på penger. Hadde han skjønt seg på penger, ville han også sett potensialet i å tilrettelegge for seilas med småbåter, vannscootere og hjuldampere på Hardangervidda. Da kan vi få en flott vei innover i nasjonalparken i samme slengen.

«Atlanterhavsveien, en av de mest besøkte attraksjonene i Norge, er som navnet sier, en bilvei. Ingen la merke til disse øyene før veien kom», skriver Olsen. La oss gjøre det samme for Hardangervidda nasjonalpark! La oss lage attraksjonen «Hardangerviddaveien» og dra den helt ut på viddene så fylkesmenn og andre festbremser skvetter veggimellom.

Vidda er både flat og kjedelig. Da synes inngrepene på lang avstand. Det er viktig. For som Olsen skriver: «Vi kan også stille spørsmål ved om ‘urørt natur’ er det som selger best.»

Sa du glassheis opp Trollveggen? Nydelig idé. Jeg kjenner en god investor. Et eller annet skal vi jo leve av etter oljen.

Kategorier
Siste nytt

UT er ute

Da er boka «UT. Kunsten å leve et enkelt og eventyrlig liv uten å ta knekken på kloden» endelig ute. I handelen, altså.

Ideen til boka ble unnfanget i kjølvannet av boka «Vill glede – friluftsliv med barn året rundt» for sju år siden. Årene etter syklet, padlet, vandret og gikk vi på ski på kryss og tvers av Norge og dro på utallige kortere og lengre familieturer. Prosjektet ble knadd, formet og eltet videre og var innom flere inkarnasjoner.

Norge på tvers til fots.

Underveis merket jeg at jeg ikke kunne nøye meg med å skrive bare om selve turene. Hvordan vi lever livene våre har nemlig stor innflytelse på den naturen vi elsker. Vi er ikke nødvendigvis miljøvennlige bare fordi vi er glad i å være på tur. For meg handler friluftsliv derfor ikke bare om livet på tur, men også om hverdagslivet, som slags livsstil. Samtidig grublet jeg på hvorfor det er så vanskelig å ta bærekraftige valg i hverdagen, for de fleste av oss vil jo egentlig.

Norge på tvers på ski.

Jordas bæreevne har vært overskredet siden 1970-tallet, og rovdriften øker stadig. Dersom hele jordas befolkning hadde hatt et levevis som oss nordmenn, ville vi trengt bortimot tre og en halv jordkloder for å bære forbruket. Vi må med andre ord legge om livsstilen markant. Det høres kjedelig ut, men behøver det egentlig å være det?

Boka handler om å komme seg ut. Om familien på fire som bestemmer seg for å dra Norge på tvers fire ganger – på sykkel, til vanns, til fots og på ski. Om å pakke med seg det aller mest nødvendige, fylle sekken med mat, kutte navlestrengen til hverdagslivet og lever som vagabonder. Ikke for alltid, men lenge nok til at reisens iboende logikk for en stund blir normalen. Lenge nok til at spørsmålene om oss selv og samfunnet vi lever i melder seg. Er det vår egen biologi som gjør det så vanskelig å leve bærekraftig? Og er det likevel nettopp vår biologiske arv som redder oss ut av miljøkrisen?

I boka smelter friluftsliv, biologi, psykologi og filosofi sammen til en inspirerende kjærlighetserklæring til det enkle livet. En egen faktadel gir deg nyttige tips til kunsten å dra på langtur og leve et enkelt og eventyrlig liv – uten å ta knekken på kloden.

Ta kontakt om du ønsker et signert eksemplar av boka!

Kategorier
Siste nytt

I skogens dype, stille ro

Det har vært skrevet mye om skogen de seneste månedene. Tar industrien for eksempel nok hensyn til artene som er avhengige av gammelskog? Er skogens rolle i det grønne skiftet så viktig at det er best å hogge de siste restene med biologisk viktig gammelskog? Svikter myndighetenes kontroll med skognæringen? Ligger løsningen på kreftgåten i soppen på en morken trestamme?

Det er ikke alltid lett å henge med i svingene. Hvem skal man egentlig tro på? Er miljøvernerne bare noen rabiate fundamentalister som overdriver helt vilt fordi de ønsker å ha skogen for seg selv? Har de fagutdannete biologene egentlig peiling på skog? Stemmer det når myndighetene og industrien sier at det aldri har vært bedre i den norske skogen?

I boka I skogens dype, stille ro. Jakten på den norske urskogen tar jeg deg med inn mellom trærne for å vise deg hvordan det egentlig står til i den norske skogen. Sigmund Hågvar, professor emeritus i økologi og naturforvaltning fra NMBU, anmeldte boka for Biolog og omtalte den som en personlig bok, en fagbok og en debattbok:

«Bølstad skriver lett og krydrer med egne bilder. En lang litteraturliste og takk til en rekke fagpersoner viser at han har tatt sitt oppdrag seriøst. Boka er blitt en frisk blanding av personlig engasjement, gravende journalistikk og et sterkt forsvar for skogens mangfold og vern av våre siste urskogsaktige miljøer. Jeg kan anbefale alle som er interessert i skogens hemmeligheter å bli med på Bølstads engasjerende «reise» og læreprosess».

Her får du forordet til boka som en liten smakebit:

«Det er vrient å si helt nøyaktig når den startet, forelskelsen, for jeg har vært høyt og lavt i skogen siden jeg var liten, men likevel, hvis jeg skal trekke fram en bestemt begivenhet, et minne, et øyeblikk, så tror jeg det må være en sommernatt ved Spålselva i Nordmarka som guttunge for mange år siden. Pappa og jeg ligger i teltet. Egentlig burde vi sovet begge to, men den lyse natta er full av lyder, og jeg ligger med øynene så vidt åpne og lytter. Et sted der inne i skogen synger måltrosten, og det kommer et stille brus fra elva. Og så, en rar lyd oppe fra kveldshimmelen, nærmest som en svak, summende breking.

– Det er mekregauken, det, sa pappa.

Den gang ante jeg ikke at mekregauk var et annet navn for den langnebbete vadefuglen enkeltbekkasin, men det gjorde egentlig bare øyeblikket enda mer magisk. Lyden fra mekregauken oppunder himmelen lullet meg i søvn, og sommernatta ved Spålselva brente seg fast i bevisstheten min for alltid.

Skogen ved Spålselva var ikke en hvilken som helst skog. Mot nord, på motsatt side av elva fra der vi hadde slått leir, strakte silhuettene av grantrær i alle aldre og størrelser og fasonger seg ut av tåka, som sakte seg nedover dalen i det lave, gylne morgenlyset. Noen av trærne var lange og smale og pistrete i toppen, andre fyldige og mer monumentale. Noen var døde, nakne, og stakk opp av tåka som svarte spir. En skog fundamentalt annerledes enn skogpartiene vi hadde syklet gjennom for å komme oss til Spålselva, der trærne mange steder var jevngamle, med samme høyde og samme bredde og stod som kloner, i stram givakt, som om de ikke riktig turte å slippe seg løs. Skogen på andre siden av Spålselva så ut som skog hentet rett ut av en av Theodor Kittelsens blyanttegninger, eller August Cappelens oljemalerier. Det var eventyrskog. Skog som hadde fått lov til å passe seg selv i lang tid. Og denne skogen, ved bredden av Spålselva en sommernatt for mange år siden, den ble en slags målestokk for hvordan skog egentlig ser ut, den skogen jeg etter hvert fikk et livslangt kjærlighetsforhold til.

Nærmere tretti år senere var jeg på telttur med min egen familie. Vi hørte aldri mekregauken, men til gjengjeld fikk vi oppleve orrhanenes spill mellom tåkeflakene ute på en myr. Mens vi labbet hjemover, kom vi forbi et stort hogstfelt. Det var det ikke noe uvanlig ved, for vi kom ofte forbi hogstfelt når vi var på telttur i skogen. Men denne gangen var det annerledes, for dette hogstfeltet var ledsaget av et informasjonsskilt. Der kunne vi lese at hogsten var gjennomført etter noe som het Levende skog-standarden. Etterpå stod jentene og stirret ut over hogstflata, et kaos av forvridde og brukne greiner, nakne stubber og et og annet glissent tre, som stod som en slags sørgelige rester av det som en gang var. På skiltet leste vi at disse spinkle einstøingene var privilegerte, for de var blitt livsløpstrær og skulle som de heldige utvalgte få lov til å bli gamle og dø av alderdom, til glede for insekter og sopp som lever av døde trær.

– Er det levende skog, pappa? sa jentene og kikket spørrende på meg.

Jeg trengte ikke si noen ting. Jentene gjennomskuet umiddelbart det paradoksale i å kalle et hogstfelt «levende skog». I stedet gikk jeg i gang med en slags forsvarstale for skogbruket, for vi trenger tømmer. Og skal vi ha tømmer, må vi hogge. Jeg stoppet der, for det blir fort innviklet, dette med skogen i Norge, litt sånn høna eller egget; hvor skal man starte, hvor skal man fortsette? Kanskje jeg burde sagt at det knapt finnes skog som ikke har vært hogd i Norge, men da måtte jeg også ha forklart at det er forskjell på hogst, for der man før i tiden tok ut trærne enkeltvis eller gruppevis, slik at det fortsatt stod igjen skog, er det i dag snauhogst med store flater som gjelder. Da burde jeg fulgt opp med å forklare at andelen skog som aldri har vært flatehogd, blir mindre og mindre, år for år, og at forskere tror store deler av denne skogen, som er så viktig for mange arter, kan være vekk om få tiår om vi ikke gjør noe. Kanskje jentene da hadde svart at skogen vel vokser opp igjen, for det gjør den jo, trærne kommer tilbake, men det er ikke sikkert at alle de tusenvis av artene som levde i denne skogen, før den ble hogd, kommer tilbake. For trær er ikke bare trær. Trær er unge trær, gamle trær; det er levende trær, og det er døde trær og alt imellom. Den skogen som vokser opp etter hogst, får sjelden lov til å bli mer enn et sted mellom 80 og 120 år før den blir hogd igjen. De fleste trær vil så vidt ha kommet seg ut av konfirmasjonsalderen på det tidspunktet, for grantrær kan i spesielle tilfeller bli over fem hundre år gamle, furuer nærmer seg sju, kanskje åtte hundre og eiketrær hele tusen år. Oftest blir de noe midt imellom hvis de får lov til å vokse så lenge de kan. Siden store deler av skogen i Norge består av unge jyplinger som ikke får vokse seg gamle og dø en naturlig død, blir det trøblete for de artene som er avhengige av gamle eller døde trær, og det er det en hel drøss med arter som er. Så mye som 1122 av artene som står på Rødlista, oversikten over alle truete arter i Norge, er arter som lever i skogen, arter som står i fare for å dø ut om vi ikke sørger for at det blir bedre leveforhold for dem. Det handler ikke først og fremst om nusselige arter med pels og fjær, selv om det også finnes truete arter blant dem, det handler først og fremst om lav og mose og sopp og småkryp som edderkopper og insekter, et mylder av liv som ofte lever i en verden skjult for oss, men likevel gjør en livsviktig jobb i skogen.

Etterpå burde jeg sikkert fortalt om hva som faktisk gjøres for å ta vare på artsmangfoldet, men det hadde fort blitt innviklet, det også, for da hadde jeg måttet forklare om ansvarsfordelingen mellom myndighetene og skogbruksnæringen, om det Norges Skogeierforbund kaller «frihet under ansvar». Vi har et mattilsyn som skal fremme miljøvennlig produksjon innenfor landbruket og oppdrettsnæringen, men vi har ikke et skogtilsyn som holder øye med hvordan det står til i skogen. I Norge er arbeidet med å ivareta alle artene i skogen i stor grad overlatt til næringen. Det er næringen selv som kartlegger og setter til side viktige livsmiljøer i skogen før hogst, og det er næringen som i stor grad bestemmer hvilke miljøhensyn som skal tas under selve hogsten, eller hvilke skogområder som skal tilbys til vern. Jeg kunne sagt til døtrene mine at det er en fare med et slikt system, der de som tjener penger på noe, er de samme som skal holde seg selv i ørene. Kanskje jeg kunne brukt uttrykket «å sette bukken til å passe havresekken», men da hadde jeg antakelig også måttet komme med eksempler på at det rent faktisk er en utfordring at næringen i stor grad passer på seg selv. Og det hadde heller ikke vært helt riktig, for det er noen andre som også passer på, et korps av frivillige som bruker fritiden sin i skog og mark på å finne ut hva som faktisk finnes av arter i skogen, og som sier ifra dersom de kommer over hogster som ikke er bra. En slags gammelskogens vaktbikkjer. Folk som blir jublende glade over å finne sjeldne sopper på undersiden av morkne, mosegrodde trestammer.

Kanskje jeg også burde nevnt at skogen er viktig med tanke på klimaet, og at det er stor uenighet om det er best å hogge skogen eller spare skogen hvis vi skal bremse klimaendringene? Det kunne fort blitt litt vel mye å forklare for døtrene mine, nærmest en hel bok. Ja, det kunne utviklet seg til den boka du sitter med i hendene nå. En bok som handler om historien til den norske skogen. Om hvordan det står til med skogen, hvordan den har blitt som den har blitt, og hva vi bør gjøre hvis vi skal ta ordentlig vare på den og myriadene av liv som er avhengig av den. Hvor vi skal starte? La oss starte ved starten. Ved grunnlinjen. La oss starte med hvordan skogen i Norge egentlig så ut før vi begynte å omforme den.»

Skulle du få lyst til å bli med inn i skogen, kan du få kjøpt boka i de fleste nettbokhandler. Ta gjerne kontakt om du ønsker en signert utgave. Og ellers er det bare å ønske deg god tur inn mellom trærne!

Kategorier
Debatt

Spleiselag for skogen

Jeg er ikke overtroisk, Virkelig ikke. Jeg kan likevel la meg forbløffe over utrolige sammentreff. Som i mai i år. Jeg tror det var omtrent midt på måneden, og jeg var ute og lufte hunden i nærskogen. Det var det sånn sett ikke noe uvanlig ved, jeg er jevnlig ute og lufter ham i skogen både to–tre ganger i løpet av en dag, men akkurat denne dagen, på vei hjemover, da jeg gikk mellom de store furuene i blåbærskogen, slo det meg hvor fin skogen her egentlig var. Steingjerder på kryss og tvers var tegn på at skogen kanskje en gang hadde vært ryddet og omdannet til beitemark. Om det hadde vært helt trebart, eller om det fortsatt stod furuer og bjørketrær inne på beitene, det vet jeg ikke. I dag var det i hvert fall få spor igjen etter den epoken. Furuskogen stod høyreist med unge og eldre trær om hverandre på et frodig dekke av blåbærlyng. Med andre ord en skog som hadde forynget seg selv, og ikke en plantasje. Naturskog. Den grove sprekkebarken på enkelte av de største furuene ga bud om aldre på hundre og femti, ja kanskje to hundre år, eller mer.

Nærskogen.

Skogen var ikke bare fin. Den var også hogstmoden. Og det var da jeg innså det. At den lille skogen vi hadde brukt så mye tid i sammen med barna våre, til bærplukking og soppturer, til overnattinger i telt og i snøhule, til oppdagelsesturer og bålkos, skogen som jeg hadde brukt til et bokprosjekt om barn og friluftsliv og til reportasjer i A-magasinet, det var da jeg innså at den lille skogen kanskje en dag ikke ville være her mer. Digre hogstflater bare noen få hundre meter sør og boligbygging bak huset hadde år for år spist seg inn i den. Bit for bit. Selv bor vi i det som en gang var blåbærskogen til naboene i sør. Men hva om vi gikk sammen, tenkte jeg, hva om vi laget et spleiselag? Samlet inn penger til skogeieren for å la ham eller henne la skogen stå? Hvor mye var jeg villig til å betale for å beholde skogen? Tusener? Titusener?

Da jeg åpnet verandadøren neste morgen, hørte jeg en foruroligende lyd inne fra skogkanten. Lyden av motordur og den tørre, knasende lyden av furugreiner som ble brukket og splintret. Skogen ble hogd. Ikke bare hogd. Den ble utradert. De neste ukene gråt jeg inne i meg hver gang jeg luftet hunden.

Nærskogen på samme sted som over – etter hogst.

En naiv tanke, tenker du kanskje, dette med spleiselaget, og ja, jeg skal innrømme at det er litt naivt, men likevel: Skog har en verdi utover verdien av tømmeret. For de flere hundre beboerne i området var skogen et åndehull i hverdagen. For barna på skolen og i barnehagen var den en lekeplass og en læringsarena. Men først og fremst hadde skogen en verdi for alle artene som levde i den. Ikke bare trærne, men alle artene som var avhengige av trærne. Bare spør hakkespettpappaen, som jeg en gang i blant ser fly tvers over hogstfeltet, der den pleide å finne mat til familien sin blant de gamle furuene. Årringene på stubbene avslørte at de eldste var to hundre år gamle.

Jeg har prøvd alt jeg kan å finne noe positivt ved slagmarken bak huset. Prøvd å tenke at selv om det ser ut som om en panserbataljon med stridsvogner har meid ned skogen og harvet opp myrene, så har det blitt mer utsikt. For det har det. Nå kan vi se helt til steinbruddet og grustaket et par kilometer unna i øst. Men når jeg forlater den knastørre, nakne hogstflata i den steikende sola, krysser steingjerdet og går inn i den svale storstua av trær inne i den siste lille skogresten som fortsatt står igjen, da klarer jeg ikke lure meg selv. Jeg ville gitt mye for å hatt den gamle skogen her fortsatt. Virkelig mye. Tusener? Nei. Titusener.

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

SaveSave

Kategorier
Inspirasjon

Padleeventyr på lavbudsjett

Sportsbutikkene overøser oss med reklamer om dyrt turtøy i årets farger og utrolige nyvinninger innenfor turutstyr i en sånn grad at det er vanskelig å skjønne hvordan folk i det hele tatt turte å gå utenfor en dør i forrige århundre. Ikke rart mange tror det er dyrt og komplisert å drive med friluftsliv. Og skal du på padletur, da må det vel i hvert fall svi skikkelig i lommeboka? Eller?

Klarer du å bare pakke med deg det aller mest nødvendige, skaffer deg en billig våtdrakt og et par vanntette poser, er veien duket for padleeventyr. Ja, du trenger en båt også, da. Er du heldig, finner du en oppe på et loft eller i en kjeller. Bestemors gamle luftmadrass av gummi og bomull er nemlig perfekt til utforsking av små vassdrag: Lett, god i trange, grunne elver og rasende billig.

Ifølge Olympiatoppens testsenter aktiverer luftmadrasspadling store muskler som pectoralis major, lattisimus dorsi, og, ikke minst, rectus abdominus. Sommerkroppen er med andre ord rett rundt neste elvesving.

Her er et gjensyn fra 2011 da kompis Håkon og jeg besluttet oss for å utforske en 30 kilometer lang beverbefengt gjørmerenne mellom Holmestrand og Tønsberg på luftmadrass (De noe lavmælte og lakoniske kommentarene underveis i filmen avspeiler på ingen måte hvor fantastisk gøy det er å dra på padletur på luftmadrass, men er rett og slett et utilsiktet utslag av moderat mikrofonskrekk).

 

I boka #mikroeventyr kan du lese mer om hvordan du kommer i gang med luftmadrasspadling og få tips til bøttevis av andre turer på lavbudsjett i nærområdene.

SaveSave

SaveSave

Kategorier
Siste nytt

Foredrag om mikroeventyr hos Turkammeratene

Hadde en veldig hyggelig og morsom kveld i Nittedal med min medsammensvorne Marius Nergård Pettersen da vi holdt foredrag om mikroeventyr på Turkameratenes årsmøte forrige torsdag. Føler meg priviligert som får lov til å underholde om hverdagsheltens redning ut av tidsklemma og inn i nærfriluftslivets gleder med en god porsjon humor og et lett dryss alvor. Vi holder gjerne foredrag for deg også, men det kan være lurt å være ute i god tid. Du vet, tidsklemma og alt det der.

Kategorier
Siste nytt

Skattejakt i A-magasinet

Det er ikke til å stikke under en stol. Når vi leser om skog og skogvern i media, handler det ofte om verneverdig skog som flatehogges. Ja, kanskje er det til og med et område vi kjenner godt. En gang i blant er det likevel det motsatte som skjer: At vi blir overrasket over å høre at et kjent og kjært område får lov til å bare være. Som for eksempel Fjellstulfjellet. Les mer om da jeg fant en av Norges mest sjeldne sopper i det nyopprettede Fjellstulfjellet Naturreservat i dagens A-magasin. Eller gjorde jeg?