Det går tilsynelatende eventyrlig godt med norsk langrenn. Pallen tapetseres nå så ofte av rødt, hvitt og blått at vi nesten er skuffet om det kun er én nordmann i topp tre. Ja, den norske dominansen er så ekstrem at mange skifrelste er bekymret for rekrutteringen til langrennssporten i utlandet. Men det er noe helt annet vi burde være bekymret for. Framgangen dekker nemlig over at vår kjære nasjonalidrett er alvorlig syk.
Nei, det handler ikke om at idretten er så hard mot lungene at våre fremste skiløpere må ta astmamedisin forebyggende, eller at jakten på stadig bedre glid med fluorkarboner etterlater horder av hjerneskadde mus og syke smørere langsmed løypene. Det er enda mer dramatisk. Det handler om selve sportens fundament. Nasjonalidretten vår er i ferd med å forsvinne i en pøl av skittent smeltevann.
Det er umulig ikke å legge merke til det. Den ene fattige snøvinteren avløser den andre i Europa og Norge. Stadig oftere må skiløperne gå på smale striper av gråhvite, slapsete rester av snø som snirkler seg over svarte jorder eller golfbaner i regnet.
Bare de siste tretti årene har vinteren i Oslo blitt tre uker kortere. Så hva gjør vi da? Vi tilpasser oss! «Vil ikke snøen komme til meg, må jeg komme til snøen», tenker vi og kjøper hytte i snøsikker høyde på Sjusjøen og kjører og flyr fra snøflekk til snøflekk i Norge og Europa (enhver juniorløper med respekt for seg selv skal jo uansett på høydeopphold i Alpene).
I skianlegg i selv de minste avkroker durer og går det energikrevende snøkanoner i døgndrift for å forlenge sesongen mest mulig i begge ender, og om ikke det er nok kan vi alltids kjøre til skihallen. Alt sammen er paradoksalt nok med på å bære ved til bålet. Den globale oppvarmingen bare øker.
Skogbruk og langrenn er tett sammenbundet historisk sett. Da Gjermund Eggen ble gullmedaljegrossist i ski-VM i 1966, føyde han seg inn i en treningstradisjon der skogsarbeid i flere tiår hadde dannet grunnlaget for prestasjoner i skisporet. Den tiden er over. Øks og sag er byttet ut med pulsklokke og laktatmåler.
Men skognæringen er fortsatt en viktig alliert av skiidretten. En gang var ski noe som gjorde oss i stand til å gå utenfor allfarvei. Nå kan vi stort sett bare gå på vei. De gamle, smale skogsløypene er så humpete og ujevne at de krever masse snø for å kunne preppes med maskiner.
Da er det godt at vi har det moderne industriskogbruket med sine sterile monokulturer og det stadig tettere nettverket av skogsbilveier som gjennomskjærer de norske skogene på kryss og tvers. Skogsbilveiene trenger nemlig knapt nok snø før det kan preppes løyper på dem.
Glem alt om nasjonalromantikk. Der det å gå på ski tidligere var uløselig knyttet til naturopplevelse, er naturen ikke lenger så viktig. «Har du sett ett redwood-tre, har du sett dem alle», sa Ronald Reagan og mente det bare var å måke ned de gamle, majestetiske kjempene i California. Jeg er sikker på at han hadde sagt det samme om norsk skog. Vis meg den granplantasje eller det hogstfeltet som ikke ser pent ut med litt snø på. Og har vi ikke skogsbilveier, er det alltids en gammel historisk kjerrevei vi kan frisere litt med gravemaskin.
I dag er det nemlig hverken smøreklosser eller skiskraper som danner grunnlaget for suksess i langrennssporten, men gravemaskiner og lastbiler. En gang ventet vi i åndeløs spending på at Gjermund Eggen skulle dukke opp bak grantrærne i skogen. Nå har vi fraktet den våte snøen ned i byen og venter på at skiløperne skal komme rundt hushjørnet. Når været ikke lenger gidder å være på lag og gi oss snø der vi vil arrangere konkurranser, henter vi nemlig likegodt snøen selv så osen av diesel ligger tjukkere enn Kollen-tåka.
Men dette handler i virkeligheten om mer enn den gamle, gode nasjonalsporten vår. Når Norges nærmest ustoppelige suksess i sporet dekker over en sport som smelter vekk sitt eget fundament, er det egentlig bare et sørgelig speilbilde på hvordan verdens velstand ser ut til å vokse til himmels mens vi ubønnhørlig ødelegger vårt livsgrunnlag. Langrennssporten er syk fordi samfunnet vi har skapt ikke er, ja, ikke er helt friskt. Og akkurat som ved livsstilssykdommer, må endringen starte med oss selv.